Den trønderske supergruppa frontet av vokalist/gitarist Per Borten plukker opp boksehanskene der de slapp dem på fjorårets helt fantastiske skive «III». Trommis Kenneth Kapstad er fortsatt landets fremste skinnpisker, og baryton-saksofonen til Rolf Martin Snustad skaper fortsatt ekstra bunn i lydbildet.
Nytt av året, er det at Motorpsychos Bent Sæther forsvunnet ut av bandet. En ypperlig erstatter har heldigvis blitt hentet inn, i form av Hallvard Gaardløs, som også koser med fire strenger i Orango.
Vi snakker fortsatt om hardkokt rock’n’roll med mange hestekrefter under panseret. Billedlig sett, kan vi si at Spidergawd veksler mellom bukser med sleng og av skinn. Fundamentet ligger i 70-tallets sørstats- og glamrock, men bandet plukker også med seg de beste elementene av det påfølgende tiårets «motorsykkelrock» i lasten. De riffdrevne låtene er smart komponert, og lener litt mer mot metal-siden enn på bandets forrige skive.
Selve soundet på «IV» er tilnærmet perfeksjon. Bortens gitar alene låter som et atomkraftverk i konstant fare for å slå sprekker. Den tidligere Cadillac- og Moving Oos-sjefen synger i tillegg rått som en svært msifornøyd og understimulert huleboer (som selvfølgelig er en kompliment).
På «I Am the Night» sparker kvartetten i gang en herlig Ted Nugent-groove. For oss som sier ja takk til mer boogie i monitor, er det bare å fastslå at Spidergawd gjør denne hårete, bredbeinte greia best i Norge. For dem som savner glansdagene til Deep Purple, er det bare å kose seg med «Heaven Comes Tomorrow».
Denne gang har Spider-gutta invitert noen prominetente gjester med seg i studio. Gjester av typen som løfter låtene, og ikke kun ser bra ut på CV-en, skal det vise seg. Den indiske munnspill-nestoren Ali Kumar innleder «The Inevitable» med en bluesy leksjon, før et riff knabbet fra Kyuss sparker i gang det blytunge bandmaskineriet. Sugarfoots strengemester Roar Øien krydrer to av låtene med utsøkt pedal steel-spill.
Skiva rundes av med heavy metal-hyllesten «Stranglehold», og her dukker jammen meg Kvelertaks Erlend Hjelvik opp med mikrofonen, som gir dette herlige, blodharry headbanger-anthemet ytterligere pondus.
Trønderbeistet Spidergawd viser seg nok en gang som et firehodet rockmonster. Som deres Oslo-kolleger The Dogs, fortsetter de å pumpe ut en plate i året – som om det er verdens største selvfølge. I Spidergawds tilfelle, er det bemerkelsesverdig at alle skivene deres er så forbanna bra. Liker du din rock blodig, men godt modnet, vil heller ikke trøndernes fjerde fonogram skuffe deg.
