For de av dere med kjennskap til Sleaford Mods, er det ingen revolusjon å melde om Nottingham-duoens nye album. Min inngang til «English Tapas» var å gi engelskmennene en ny sjanse. Etter noen runder med disse tolv låtene, er «sjansekvota» brukt opp.

Hypen rundt denne Sleaford Mods fascinerer meg. Også her på berget har duoen også blitt lovprist, og da spesielt deres forrige album «Key Markets». Er Midlands-dialekt virkelig så eksotisk i 2017? Kjeder folk seg virkelig så mye, at dette kan være «interessant»?

Låtoppskriften er et tydelig bevis på at less is more-dogmer ikke alltid har noe for seg. Såfremt kjedelige basslinjer, trommemaskin og snakkesynging på toppen er noe du elsker. Å kalle dette hip hop er injurierende mot sjangeren, og å kalle dette punk (som mange av en eller annen grunn gjør) er en aldri så liten hjerneblødning.

Musikalsk er Sleaford Mods’ siste album farlig nært verdiløst. Å lytte seg gjennom hele «English Tapas» i ett, er faktisk mentalt slitsomt – og skiva har en spilletid på rundt førti minutter.

Da gjenstår tekstene og fremførelsen av disse, og samfunnskommentarene sett med arbeiderklassebriller er ingen nevneverdig lyrisk berikelse. Jason Williamson leverer noen fiffige one-liners, men han balanserer tidvis også på grensa av en Tourettes- diagnose. Vokalisten mangler ikke humor, men han er allikevel ikke morsom. Sleaford Mods fungerer bedre som idé, enn i praksis.

Selv om Nottingham-duoen har blitt omtalt som et friskt pust i en musikkbransje der folk roper «innovasjon!» hver gang de ser en laptop på scenen, er denne skiva prov på at ideen allerede er ferdig melket, og at dårlig ånde er det eneste som gjenstår. Hvis man tillater seg å være småfrekk, er det fristende å påstå at Harald Eia gjorde denne greia bedre, med sin The Streets-parodi i «Tazte Priv».

Verden trenger ikke mer engelsk tapas nå, og Sleaford Mods er for meg prov på den kulturelle krisen som preger vårt broderfolk i sørvest. Hvor er egentlig Mattilsynet når man trenger dem?

Foto: Presse