På hans syvende soloplate stiller den nennsomme trubaduren siktet innover, i sine skildringer av oppvekst, familie og personlig utvikling.

En nøkkel til å sette pris på Dybdahls musikk, er at man fikser stemmen hans. Selv har jeg alltid vært delt i mitt syn på rogalendingens vokalstil, og hans hang til å hviske like mye som han synger. Denne følelsen vedvarer på «The Grat Plains». Rogalendingen har god formidlingsevne, men synger litt puslete. Og hvorfor han velger å kamuflere stemmen med effekter, forstår jeg ikke.

Dybdahl er en singer-songwriter med høy «ullpledd og urtete»-faktor. Å flekke tenner, eller slå på stortromma, ligger åpenbart ikke i hans natur. Det er ingenting galt med subtilitet, så lenge man ikke ender opp med vedvarende musikalsk hvilepuls. Gjentatte gjennomlyttinger belønnes allikevel på hans nye album.

Den countryinfluerte «No Turning Back» er herlig uforutsigbar, der den sklir over i et kosmisk lydlandskap. «Like Bonnie & Clyde» bidrar med tiltrengt energi og musikalsk dramaturgi, og er låten som står seg aller best for min del.

På «3 Mile Harbour» slipper fløyelsmannen fra sørvest sin indre, skamløse popelsker fri – og det er i jakten på de store refrengene og dansbare rytmene at Dybdahl lykkes best. Når han søker seg inn i en drømmeverden mellom The Beach Boys og Enya, blir resultatet i overkant klissete, mens resten av låtene er greie nok.

37-åringen er nokså representativ for mye av popmusikken som produseres i Norge for tida. Produksjonen (som her er utført av ringreven Kåre Vestrheim) er smakfull og lytefri. Musiseringen likeså.

Men det store kicket uteblir, og hovedgrunnen er at store deler av låtmaterialet er av den forglemmelige sorten, på tross av at Dybdahl har samarbeidet med en rekke flinke komponister (blant annet David Poe og Øysten Greni) denne gang.

Vestrheims synthspill fungerer som fine, små melodiske elektrosjokk, der låtene står i fare for å bli hverdagslige og middelmådige. Rytmeseksjonen, bestående av Pål Hausken og Nikolai Hængsle Eilertsen, gjør enkelte utradisjonelle grep som frisker opp soundet – samtidig som de komper enkelt og stødig, i partiene som krever en mer straight forward-beat. De kvinnelige koristene tilfører langt mer dybde, med sine flotte harmonier, enn de gjentatte gangene Dybdahls stemme legges lagvis på.

Albumet avsluttes på lekkert vis, da Dybdahl blottlegger sin glattbarberte, men følsomme indre soulmann i «Bleed». Nok en gang er arrangementene lekre, men her er også selve melodien forførerisk.