Det er et sett verdier som må være til stede for at det skal være grunnlag for å kunne kalle et album en klassiker (les Helges utfyllende kommentar). Vi har derfor tatt for oss fem mer eller mindre objektive klassikere, som vi selv mener er uhorvelig oppskrytte.

Her stiller vi oss selvsagt laglig til for hoggs, da vi selv anser andre skiver for å være klassikere, som andre sikkert mener er verdiløse gymsokker.

De nevnte 10 skivene er iallfall album den respektive skribent ikke hadde grått en tåre om vedkommende fikk høre at mastertapene var knust under en dampveivals, kostet sammen, pakket sammen med kjernefysisk avfall og sendt ut i verdensrommet uten returbillett.

Egon Holstads fem utvalgte (i omvendt kronologisk rekkefølge)

Oasis burde holdt seg til å gi ut singler. Jeg innrømmer sågar at jeg likte dem litt da de kom, og debutskiva var jo ikke ueffen. Den var nesten på grensen til temmelig effen.

Da oppfølgingsalbumet kom, var de allerede blitt så opphausset og oppblåste at man måtte ha brøyteplog for å komme seg inn mellom skavlene av kokain som tøt ut av studioet deres. Plata er så full av messiaskomplekser at selv Bono må ha vært sjalu.

Produksjonen er så overlesset, så overdreven, så pompøs og så høyt skrudd at du blir mett halvveis ut i den enormt enerverende åpningslåten «Hello». Ja, men det er jo på denne plata «Wonderwall» er, tenker du kanskje? Vel, da må jeg sitere ei svensk dame og hennes udødelige Twitter-klassiker: «När en kille på fest tar fram gitarr & spelar wonderwall DÅ TORKAR FITTAN IGEN!»

Trøsten for egen del var at jeg akkurat hadde åpnet platesjappa da skiva kom ut, så jeg tjente heldigvis masse penger på den. Det er da noe. Skiva varer i 50 minutter. Det er minst tre kvarter for mye. Oasis trodde de var The Beatles. Men de var et Pogo Pops med altfor mye penger. Og de ble bare dårligere og dårligere og dårligere.

Dette er kanskje den plata jeg har prøvd mest innstendig på å like, uten å være i nærheten av å få det til. Kjøpte den til og med flere ganger, men den siste versjonen byttet jeg ikke inn, men tok i stedet og ehhh … gjorde noe barnslig med den.

Man må gjerne hevde at Nirvana var oppskrytte, men man kan uansett ikke ta fra dem at de hadde noen – og i hvert fall én – skikkelig spretten singel. Pearl Jam hadde ingenting. Og i den grad de hadde noe, var det svake låter, helt enormt irriterende vokal og – på toppen av det hele – verdens mest uforståelig intetsigende singelhit noensinne, i «Alive».

Et argument for å like dem er at man måtte være tidlig i tjueårene og like rock da den kom. Vel, jeg var 20 år. Og nokså glad i rock. «Ja, men da skulle du vært på konserten på Alaska i Oslo, så hadde du hørt dem med helt andre ører og skjønt alt»!

Det der er som å høre dem som sa «Det er kanskje vanskelig å skjønne nå, men du hadde forstått alt om du var i Nürnberg på midten av tredvetallet». Ah, nå må dere rulle inn. Dessuten irriterer coveret meg noe grenseløst.

PINK FLOYD «Dark Side of the Moon» (1973)

En av mine mest bisarre lytteropplevelser. Broren min hadde kjøpt en bunke brukte Pink Floyd-skiver av en kjenning, og mye av det gikk ned på høykant. Spesielt skivene «The Wall» og «Wish You Were Here» gikk mye rundt på tallerkenen. Men det var «Dark Side of the Moon» som visstnok virkelig skulle dra skinnet av pølsa.

For en sprø illusjon. Og for et helt meningsløst kjedelig album. Her snakker vi i beste fall mild napping i albueskinnet. Plata er helt uten høydepunkter, selv om mange muligens vil trekke frem «Money». Og det må ingen gjøre.

«Money» brukes alltid til å tonesette dølle økonomisaker på Dagsrevyen, når de som sitter og klipper programmet er menn over 40 som ikke har kjøpt ei eneste plate med utgivelsesdato etter 1973. Jeg ser for meg nærbilder av pengesedler som trykkes, stemmen til Olav Grahn Olson, nyheter jeg ikke skjønner eller forstår og lyden av Pink Floyd. Og trangen til å drikke sprit og utøve blind vold på bussen.

Men én liten porsjon kred skal jeg gi den, for platetittelen ble i ettertid utgangspunktet for en av de morsomste platetitler noensinne. Da det knallharde industribandet Ministry gjorde comeback, etter at frontfigur Al Jourgensen var tilbake fra heroin-rehab, ga de ut skiva med den megetsigende tittelen «Dark Side of the Spoon». Haha!

Og nå må de snart slutte å lage nye versjoner av denne plata. De som kjøper alle utgavene understreker gjerne for en utrolig perfekt CD-musikk dette er (som om noe er dét). Det finnes ikke et jubileum for lite til å trykke den opp i en ny versjon. Har du «30th anniversary Roger Waters dump while drunk»-utgaven, sier du? Ja, men så skjerp deg da, mann!

THE BEATLES «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (1967)

De var et av verdens band, og de er fortsatt et av verdens beste band som har eksistert. De forandret verden, ja det gjorde de, og de ga altså ut en mengde musikk som er helt hinsides, gitt den tilmålte tiden de hadde til rådighet. Det er derimot ikke det samme som at alt de gjorde var perfekt. «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» er bare ett av bevisene.

Plata er et av de mest misforstått genierklærte som er utgitt. Dette er et The Beatles som for en hel verden avdekker at de har angst for å bli outsmarta av den amerikanske bølgen med ny og mer eksperimentell rock. Ikke minst satte The Beach Boys, de skamløse fusentastene, griller i hodet på dem.

The Beatles ville selvsagt ikke være noe dårligere, og i stedet for å gjøre det de kunne bedre enn de aller fleste, lage catchy og briljante låter, smurte de sammen tusen ideer, blandet inn tusen instrumenter, produserte intrikat og langt over egen fatteevne, også drakk de seg utørste på fresende sterk og livsfarlig narkotika. Rett fra flaska. Og det er sjelden lurt.

Det verste av alt er at låter som «Penny Lane» og «Strawberry Field Forever» ble sjaltet ut fra skiva, og heller gitt ut som singel. Som om det var en straff fra Den Skinnbarlige Satan, ble den doble A-side-singelen med begge de to låtene den eneste singelen deres som aldri toppet listene, holdt unna toppen av Engelbert fuckings Humperdinck. Det er åpenbart en mening med alt.

Og husk: Hvis du møter et menneske som helt uoppfordret begynner å snakke om det speisa coveret, og attpåtil tolker det for deg, er det bare logge deg rett inn på www.leiemorder.net

Og kom ikke her å si at det ikke er farlig med narkotika!

THE BEACH BOYS «Pet Sounds» (1966)

Det er ingen plater jeg mer har prøvd å like enn denne. Jeg har sågar kjøpt den flere ganger, og tilbragt utallige timer alene sammen med den, uten å få noe utbytte av den. «Pet Sounds» fremstår likevel som et langt, sammenhengende musikalsk gnagsår.

Det nytter ikke hvor mange tresifrede lag med honningrennende vokalharmonier det er, hvor intrikat produksjonen er, hvor geniale låtene etter sigende er. For det er og blir et dypt enerverende album, med en eller annen irriterende gla’kristen vibb over seg. Og dét er ingen en good vibration i mitt univers. Platas drøye halvtime føles dessuten som ni skuddår. På ei spikermatte. I et badekar fylt med lunken rekesalat.

Min personlige teori, som jeg fortsatt lener meg til, er at dette er tidenes mest komplekse practical joke, fra verden mot meg. Alle er bare enige om å kalle dette popsukkeroppspinnet et mesterverk for å kødde med meg. Alle ler høyt og hjertelig når jeg ikke er der, og straks jeg kommer inn i rommet blir alle alvorlige, ser hverandre i øynene, nikker samstemt og konstaterer at dette, ja dette, det er en skikkelig klassiker.

Bare se så genialt det er med et band som mater geiter med epler på coveret. Skikkelig genialt! Som det selvsagt ikke er. Tror dere virkelig jeg går på denne spøken? Hahaha! Nei, Jan Fredrik Karlsen og Leif Erik Forberg, dere kan komme knisende frem med blomster nå. Dere avslørt! Jeg vet at dere kødder, hele gjengen! Men nå orker jeg faen ikke mer. Nok nå. Ikke artig. Ikke!

Helge Skogs fem utvalgte (i omvendt kronologisk rekkefølge)

R.E.M. «Automatic for the People» (1992)

Med «Out of Time», bygget R.E.M. i 1991 bru mellom mainstream-popen og åttitallets langt mer kredible alternativrock (for øvrig et av tidenes mest pompøse uttrykk). Året etter skulle «Automatic for the People» befeste Georgia-bandets posisjon som både publikums- og kritikerfavoritter. Plata solgte selvfølgelig en fantasillion eksemplarer, men i ettertid fremstår den som R.E.M.s vendepunkt – på vei ned i kulturens romslige fraukjeller, vel å merke.

Faktum er at dette albumet består av en rekke svært forglemmelige, og tidvis svake låter. «Man on the Moon» og «Drive» er alene om å ha tålt 25 års gnaging fra tidens tann. Klynkingen til drama queen Michael Stipe nådde i tillegg et hittil uant nivå av irriterende, på denne plata.

Og da har jeg ikke en gang kommet til sutrelåt numero uno, nemlig Guantánamo-balladen «Everybody Hurts». Er denne fem minutter lange svømmeturen gjennom altfor sentimental og overdramatisk tåfis- gelé faktisk tidenes mest forferdelige stykke musikk? Jeg utfordrer herved alle kredopphengte «palestinaskjerfrockere» født mellom ’65 og’75, til å finne en eneste powerballade fra puddelrockens stappfulle søppeldynge, som stinker verre enn «Everybody Hurts».

THE SMITHS «The Queen Is Dead» (1986)

Morrissey, altså. Hvor skal man egentlig begynne? Som en rettferdig mann, skal jeg ikke la frontmannens forferdelige personlighet ramme The Smiths’ tre øvrige medlemmer, og forholder meg her

kun

til dette albumets musikalske, lyriske og estetiske uttrykk. Når det er sagt, er det umulig å ignorere vokalistens pompøse og selvmedlidende jammer. Brrrr…

Dette er en av de mange platene jeg har prøvd å like, uten å lykkes. Bortsett fra litt smålekker gitarplukking fra Johnny Marr, får jeg ingenting annet enn ubehag og irritasjon ut av «The Queen Is Dead». Resten av soundet låter svært datert, selv om vi det siste tiåret har blitt torturert av en bølge med «indiepop», som The Smiths skal ha en god andel av skylda for.

Dette er altså albumet som NME kåret til TIDENES BESTE ALBUM så sent som i 2013. Er det rart at folk hater musikkjournalister? Eller kanskje det bare mine hjerneceller som har blitt banket i hjel av høylytte og hyppige doser med AC/DC og Motörhead, mens mine finkulturelle antenner har blitt filt ned til ufølsomme kjønnsvorter, etter hyppige angrep fra Slayer og Celtic Frost?

Ingen tar sine idoler mer alvorlig enn metal-fansen, så jeg forventer nærmest drapstrusler for å inkludere denne «klassikeren».

Jeg har nemlig alltid slitt med Ronnie James Dio, eller Ro-Jo, som han kalles i hip hop-miljøet han ofte besøkte i skjul. Neida. Det holdt ikke for denne ondsinnede tusseladden, at han nylig hadde sodomert de sørgelige restene av post-Ozzy Black Sabbath, og frontet et band med det utrolig treffende navnet Elf. Nå skulle han starte et band oppkalt etter seg selv!

Den tynne og pinglete lyden på «Holy Diver» dannet dessverre en mal for mye av 80-tallets påfølgende heavy metal. Og så har vi de ekstremt infantile tekstene, da. Jeg kan ikke hevde å like rock eller metal på grunn av tekstene, og anser meg selv som temmelig tolerant når det kommer til blødmer og klisjeer. Men «Holy Diver»-albumet får selv Manowar til å fremstå som sønner av Dylan, Lennon og Cohen. Jeg har også svært høy toleranse for at musikk er harry (man er jo tross alt harry sjøl), men dette er pute-metal!

Tittelsporet anser jeg som bygdefest-anthem nummer en, og denne trønderboogien ble en slags blueprint for mengdene av heslig motorsykkelklubb-metal som skulle følge.

QUEEN «A Night at the Opera» (1975)

I 1975 var begrepet «rockopera» allerede gammelt nytt. Derfor tenkte tydeligvis Queen, av en eller annen grunn, at tiden var inne for litt

ordentlig

opera. Bandets frontmann Freddie Mercury led, som kjent, av en stormannsgalskap som får Donald Trump til å framstå som Isak Sellanrå fra Hamsun-romanen «Markens Grøde». Da det åpenbart ikke var noen fornuftige voksne til stede, fikk denne frådende stormannsgalskapen fritt utløp på britenes fjerde album.

Mercurys lyriske blødmer var en gjenganger gjennom hele Queens virke, men sjeldent har rocktekster vært like ko-ko som på «A Night at the Opera». Gud hjelpe den personen som har forsøkt å finne fram til «konseptet» på denne skiva.

Med den svenske filosofen Yngwie Malmsteens «More is more»-mantra friskt i minnet, er det lett å beskylde Queen for kunstnerisk schizofreni, og vanskelig å forstå dette albumets klassikerstatus.

JANIS JOPLIN AND THE FULL TILT BOOGIE BAND «Pearl» (1971)

Jeg har alltid hatt følelsen av at det er mer sentimentale, enn musikalske, årsaker til at denne plata blir omtalt som en klassiker. Janis levde, tross alt, et kjipt liv. Et liv som endte tragisk, som en del av «27-klubben» (populære artister som døde allerede som 27-åringer), sammen med blant andre Jimi Hendrix, Jim Morrison og Brian Jones. «Pearl» ble utgitt året etter at Joplin døde.

Janis er for meg en slags «bluesens Bonnie Tyler», og at hun nyter like stor, eller større, anerkjennelse som fantastiske vokalister som Tina Turner og Aretha Franklin m.fl. er vanskelig å forstå.

«Pearl» består hovedsakelig av coverlåter, som er tolket bedre av en rekke andre artister. Janis Joplin var en helt OK vokalist, en under middels låtskriver, og selv om hun har et bra band i ryggen på «Pearl», når heller ikke disse husbandene til Stax- og Muscle Shoals-studioene til knærne. Forskjellige utgaver av de to sistnevnte, har faktisk spilt på en rekke klassikere.