Union Carbide Productions - en komplett gjennomgang

I 2017 kan det nok være vanskelig å skjønne hvor ekstremt banebrytende og viktige de fire skivene til UCP var, og hvor grensesprengende de opplevdes den gang. Men de var sannelig unike, og de låter like formidabelt i dag.

De er det nærmeste Europa har vært å ha sitt eget The Stooges og MC5, og de brøytet vei for rock som beveget seg litt utenfor allfarvei, og som ikke ble allemannseie før amerikansk såkalt alternativrock skylte over en hel verden på første halvdel av nittitallet.

Sjekk ut vår utfyllende spilleliste med det beste fra frontfigur Ebbot Lunbergs omfangsrike karriere

«In The Air Tonight» (1987)

Tenk, i år er det 30 år siden denne slo ned i bakken. Som Frithjof Jacobsen (aka Gluecifers Biff Malibu) sier:

«Da jeg hørte Union Carbide Productions-debuten «In The Air Tonight» første gang, på kassett, var det som om noen skar vekk et tykt fettlag inni ørene mine. UCP var min generasjons The Stooges og MC5 i ett».

Det er ikke vanskelig å skjønne. Selv i dag ville den revet ned vegger for hvordan man tror rock skal lages.

Det har for lengst gått inflasjon i ord som «kompromissløst» og «grensesprengende», men i denne sammenhengen gir det fullstendig, reell mening. Soundet er så sylskarpt, hardt, iskaldt og nådeløst at man skulle tro bandet ikke var fra Gøteborg, men heller var en gjeng limsniffende rebeller som ble nektet inngang på en The Stooges-konsert i en forstad til Detroit anno 1968, og som hadde øvingsrom inni en forseglet beholder for radioaktivt avfall.

Det starter med knyttneveslaget «Ring My Bell», der det høres ut som Ebbot Lundberg skal deles i to av ren aggresjon. Gitarene hviner rundt i et kakofonisk inferno, med kaotisk piano og noen løpske saksofoner, slik Steve MacKay gjorde til sitt varemerke i The Stooges.

Låtene dras i vei som ei diger kvern i en fabrikk som lager metall, de skifter tempo underveis, du kastes frem og tilbake, og etterlater deg med frivillig påført tinnitus og en intens lyst å lage helvete og bedrive hærverk. Det er, for ordens skyld, en kompliment. Hvis John Coltrane spilte rock, hadde han elsket å turnere med denne gjengen. Denne skiva får jeg for øvrig aldri avspilt høyt nok.

Personlig favorittlåt er «Cartoon Animal», en låt det amerikanske punkrockbandet The New Bomb Turks pleide å gjøre en forrykende liveversjon av. Skiva besegles da også med det 11 minutters lange eposet «Down on the Beach», som er mulig å tolke som en ren hyllest til «L.A. Blues», den kaotiske avslutningslåta på The Stooges’ «Fun House».

For en helt sjukt sterk debut. Et fulkomment album i all sin rotete ehhh… «uferdighet».Terningkast 6

«Financially Dissatisfied Philosophically Trying» (1989)

Så ble bandet altfor glade i penger fra suksessen de badet i, og dermed var det full sellout og et andrealbum fylt med cover- og taffelversjoner av Phil Collins-ballader. Nei da. I likhet med sine musikalske blodsforeldre i The Stooges var det svært få som fikk dem med seg på debuten, uten at dét lot til å temme dem nevneverdig.

Nå var noe av sjokket over, etter å ha hørt debuten i filler, men det er like fullt et album som sparker rumper over en høy og lav sko. Etter halvannet minutt med baklengs snakking og masse surr, sparker den superbarske «Born in the 60’s» inn, en av deres beste låter, og så er jaggu den umiskjennelige kverna i gang igjen.

Den seks minutter lange låten «Down on the Farm» er kanskje det nærmeste de var det som senere ble TSOOL, der både kassegitarer og en mykere side av bandet viser seg. Men Phil Collins glimrer fortsatt med sitt fravær.

Skiva, med tittelen man aldri prøver seg på etter fire øl, er en glitrende oppfølger til debuten, og den dronete, 7:38 minutter lange «Career Opportunities» (som ikke er en cover av den kjente The Clash-låten) besørger «L.A. Blues»-faktoren også her. Dette er for øvrig Ebbots personlige favoritt.Terningkast 5

«From Influence To Ignorance» (1991)

Her er nok noen uenige med undertegnede, men dette er uansett min mest spilte plate av dem, og følgelig min personlige favoritt.

Dette var året da den såkalte alternativrocken eksploderte i hele den vestlige verden, anført av Nirvanas «Nevermind». Det lot åpenbart ikke til å bry våre svenske helter nevneverdig. De hadde for faen vært alternative fra deres fødsel.

Det låter ikke lenger fullt så billig og søplete som på de to foregående, uten at det er ensbetydende med en høy Phil Collins-faktor her heller.

Det mest oppsiktsvekkende med tredjeskiva er det skyhøye nivået på låtene. Som seg hør og bør, med band som spiller steinhard rock i arven etter The Stooges, dreies det ofte over i å høres mer og mer ut som et hardt The Rolling Stones, og assosiasjonene til Keef & co. trer her lenger frem fra kulissene.

«Be Myself Again», «Can’t Hear Nothing», «Baritone Street» (som lett kunne vært på Iggys «Kill City») osv. Det er så vilt mange bra låter her at man nesten mister pusten.

Personlige favoritter er den hektende og MC5-stenkte «Got My Eyes on You», samt «Golden Age» (kunne også vært en TSOOL-låt). Og er det noen gang laget noe så insane tøft som «Sunset Strip»? Akkurat nå tror jeg ikke det. Og i hvert fall ikke i Norden.

Når låten og Ebbot eksploderer der på slutten, er det umulig å sitte i ro. Men man danser ikke. Man danser faen ikke til UCP. Man bare ødelegger inventar, ringer drøy telefonterror til ekskjærester, stikker hull på traktordekk med tollkniv, tenner fyr på sjarken og planlegger staskupp, som om det var de mest naturlige ting å gjøre.

Et av de beste rockalbumene i Skandinavia på nittitallet, og det er et tiår med enormt mange sterke kandidater å velge mellom.Terningkast 6

«Swing» (1992)

Året etter skulle de gi ut sitt siste album, og nå ble det hentet inn proff hjelp utenfra. På dette tidspunktet var allerede amerikaneren Steve Albini noe av det råeste men kunne ha som produsent, den gang kjent for å ha rattet lyden på blant debuten til Pixies. Året etter skulle han skru lyden på platene til henholdsvis Nirvana og PJ Harvey.

Jeg liker Albini som produsent. Han pleier å få skivene til å høres kantete og kvasse ut, og han pleier å rydde vekk all bullshit og fjerne alle omveier. Trommelyden på skivene han skrur er så å si alltid så crispy og flott. Synes likevel ikke «Swing» har det soundet man kunne forventet av akkurat ham. Faktisk låter debuten mer som et Albini-produsert verk.

Uansett, deres svanesang er på ingen måte en stor skuffelse, men er likevel kanskje den eneste skiva jeg føler ikke ville skapt det samme sjokket i dag, som de tre forgjengerne garantert ville.

Låtmessig er det uansett mye finfint her. Singelen «High Speed Energy» er en höydare, og «Chameleon Ride» er på en topp 5 av deres låter. «How Do You Feel Today» ville vært en av de beste Stones-låtene på nittitallet, men i sum er det likevel noe uforløst over skiva.

Likevel, hadde dette kommet som en debut fra et norsk band, ville den i dag vært regnet som en klassiker. Så jævla bra var de, UCP. Og så var det snart klart for The Soundtrack Of Our Lives. Faen for en gjeng. Terningkast 5