Stavanger-bandet Jagged Vision er et nytt bekjentskap for min del. Bandets tredje plate gir meg en flau følelse av å ha gått glipp av noe stort, da «Death Is This World» er den beste metal-skiva jeg har hørt så langt i 2017.

Jagged Vision maler med sjeldent bred pensel, men soundet knytter allikevel hele greia sammen til en enhet. Bandet fletter sine mange fasetter sammen, til en homogen bag of tricks. Kvartetten låner litt fra samtlige ekstreme metal-sjangre, og drar inn enkelte elementer fra både klassisk heavy metal og punk.

Tittelsporet er to minutter med kullsvart og seig gjørmeboogie. Dette sklir glatt over i en presis flørt med black og thrash metal i «I Am Death». «Feeble Souls» har platas mest iørefallende refreng, pluss lekre, harmonerende tvillinggitarer.

Gitarene låter crunchy i de tyngre partiene, og presise når tempoet dras opp. Produksjonen, som er gjort av Philip Cope fra det amerikanske bandet Kylesa, låter av nyere dato – men skyr heldigvis klikkete tommer, og liknende smakløst plastikkfjas.

Sangstilen til Ole Urke Wik har vel så mye til felles med hardcore, som metal. Wiik makter allikevel å variere stemmebruken, og har en mer rytmisk tilnærming til jobben som vokalist, enn mange av hans sjangerfrender. Hans gode timing, gjør stemmen til et viktigere element for Jagged Vision, enn mange andre ekstremmetallband – der vokalen blir som en konstant og urørlig summetone på siden av musikken.

Musikken er ikke gjennomgående dyster, og det er ganske høy rølpefaktor på en del av riffene og låtene. Slik sett, uttrykker Jagged Vision mye av de samme følelsene som sine «skamløse» kolleger i Kvelertak og Ondt Blod. «Death Is This World» oser av øl, gutterom og vill headbanging, og ikke av fantasy-litteratur, rollespill og billig sminke.

Dette er ikke ensbetydende med at musikken mangler mystikk. Det kreative gitarspillet til Harald Nilsen Lid og Tommy Jacobsen er ofte svært melodisk, og paret bidrar med en rekke licks som er både umiddelbare og slitesterke.

Musikken er både brutal og treffsikker. Rabalderet kommer allikevel i bølger, og variasjonen i tempo og stil holder det hele friskt, og gjør at man ikke blir lei – men derimot gleder seg til en ny runde juling (alle har som kjent godt av litt juling av og til). Jagged Vision trår ikke på ett eneste bananskall, i løpet av platas ti låter. For et kick!