The Devil & the Almighty Blues (TD&TAB) beskrives ofte som en miks av bluesrock, doom og stoner, uten at dette føles spesielt treffsikkert. På deres andre fullengder, tøffer kvartettens rock-tog uansett ned samme spor som på debutplata, selv om små hint av psykedelia sniker jeg gjennom det det jordnære uttrykket.
Tung og seig rock med sitt opphav i slengbukserocken til ZZ Top, Black Sabbath og Blue Cheer, spiller Oslo-bandet i alle fall. TD&TAB dimmer lyset enda et hakk, og utsetter de blå tonene fra Mississippi-deltaet for små sjokkbølger av metallisk frost.
Det låter utsøkt. Gitarene er passe kvasse og grisete, mens Kim Skaug og Kenneth Simonsen sørger for en fyldig og muskuløs bunn i det musikalske fundamentet, fra sine posisjoner på bass og trommer.
Petter Svee og den ikke helt ukjente Torgeir Waldemar Engen gjør sine saker riktig så bra. Feeling og frihet er åpenbart viktigere enn disiplin og klinisk presisjon, for de to gitaristene. Heldigvis! Med hver sin fjøl i hånd, er de bandets faktiske frontfigurer.
I TD&TAB er gitarriffet ledestjerna, der rytmeseksjonens jobb blir å forsterke grunnmuren de to gitarene skaper, og vokalisten står fritt til å brodere litt inni pustehullene som åpner seg. Utfordringen er at Arnt O. Andersen er en nokså middelmådig vokalist, og på «II» er sangen lagt enda lavere i miksen, enn på TD&TABs debutplate.
De nokså subtile effektene som vokalsporet er kjørt igjennom, bidrar allikevel til å skyve stemmen lenger ut på sidelinja av lydbildet. Selv om TD&TAB ikke spiller er popmusikk per se, ville jeg ha foretrukket tydeligere melodilinjer fra vokalisten.
Låtene er på det jevne, med «Low» som platas beste. Her bærer stemmen til Andersen bedre, og jeg tar meg selv på fersken, i å nynne på mer enn bare riffene. Som på flere av låtene på skiva, tar et langt sololøp fra Svee og Engen kommandoen midtveis. Den repeterende riffkverningen har i sine beste stunder hypnotiske evner, men kan også bli for introvert til å gi full uttelling i albumformatet.
På sistelåten «Neptune Brothers» dras tempoet opp fra begravelsesmarsj til lett jogg, og sørger for et friskt sisteinntrykk. Det er allikevel min indre gitarnerd som har størst utbytte, av å lytte til TD&TAB sitt andre album.
