Debutplata til London-rapperen Loyle Carner kom ut 20. januar. Etter å ha lyttet på den i snart to måneder er jeg overbevist. Dette er ei av de beste rap-skivene jeg noensinne har hørt.
De siste årene har hip-hop-produksjoner ofte vært overveldende og fullpakket av lydelementer. «To Pimp a Butterfly, «The Life of Pablo» og «Coloring Book» for å nevne noen eksempel. Engelske Loyle Carner går i fullstendig motsatt retning. Det er som om han har strippet vekk alle elementer som kan ta fokuset vekk fra tekstene og budskapene hans.
Å lese teksten til dine favoritt-hip-hop-låter kan være en svært pinlig øvelse. Enten det er forskrudd kvinnesyn eller slapp tekstskriving, kan gode produksjoner og god flyt skjule mye. Dette er ikke tilfellet til låtene på Carners debutplate. Han skriver overbevisende, jævlig gode tekster som står på egne ben, uavhengig av formatet de er pakket inn i.
Med enkle, stilrene trommebaserte produksjoner, ofte i tillegg til saksofon eller piano, har Carner levert et hypnotiserende album som fanger lytteren fra første sekund. Carner følger ingen hip-hop strømninger i 2017. Det er ingen elektroniske elementer i «Yesterday’s Gone». Han holder seg også på trygg avstand av grime-sjangeren som for øyeblikket har et kolossalt balletak på London-rappere.
Carner er en begavet historieforteller. Han praktiserer textbook-definisjonen av prinsippet «Show don’t tell». Istedenfor å behandle lytteren som idiot, og fremheve sin egen fortreffelighet i annenhver linje, forteller han troverdige og nære historier.
Tematikken i «Yesterday’s Gone» handler om familie, tro, oppvekst, sorg og død. Plata har et mørkt preg, og allerede før åpningssporet er over har Carner tatt et oppgjør med Gud, faren som forlot han og fortellinger om hyppige begravelsesferder. Carner har mer på hjertet i åpningssporet enn hva du finner i hele diskografien til flerfoldige andre artister.
Til tross for mørk tematikk finner han lyspunkt i hver av tekstene, blant annet gjennom hans forhold til hans mor i flere skits. Helt urelatert til denne plata er det er noe ironisk at rappere ofte hyller sine mødre like ofte som de fornedrer kvinner i tekstene sine.
Bangers som «No CD», gir assosiasjoner til Jay-Z «Death of Autotune (D.O.A) », med en tung, gitarpreget produksjon.
Likevel er det de forsiktige låtene «Florence» og «Mrs C» som borer seg inn i hjerterota. Jeg kan ikke huske sist ei plate fikk meg til å bli så overveldet av følelser. «Florence» er en kjærlighetserklæring til rapperens ufødte søster, mens «Mrs C» er en hyllest til en av hans venners døende mor, som handler om alle måtene hun lever videre i barna sine på. Det er vondt og vakkert.
Carner har levert en av de sterkeste debutplatene jeg har hørt siden tusenårsskiftet. Tenk at musikk kan være så bra og kompromissløst. Det er en ubeskrivelig trygghet å vite at jeg resten av livet kommer til å ha vill endorfinrus kun en «Play»-knapp unna.
