Etter at vi kåret tidenes 10 mest oppskrytte skiver, har Feedback-redaksjonen vært nødt til å gå i gatene med løsbart og klovneneser siden publiseringen. Nå er vi riktig nok noen skikkelige surpomper, men ikke kjipere enn at vi også tar på oss jobben med å kåre de 10 mest undervurderte platene i historien.

Kriteriet for utvelgelsen er at artisten/bandet også har gitt ut ei eller flere plater som holdes høyt av mange, og der våre utplukkede er skiver vi mener har visnet i skyggen av sine mer anerkjente. Det er altså ikke en liste over plater som er underkjente eller forbigått, men altså undervurderte. Kjør debatt!

De fem mest undervurderte skivene, ifølge Egon Holstad- I kronologisk rekkefølge

DEL SHANNON «The Further Adventures of Charles Westover» (1968)

Del Shannon var gigantisk på begynnelsen av sekstitallet, og hadde noen enorme hits, ikke minst med «Runaway», en låt man finner på alskens sekstitallssamlere. En stemmeprakt med et vanvittig register plasserte ham høyt hos mange, og rett før han tok sitt eget liv (1989) var han sågar klar til å overta avdøde Roy Orbisons rolle i Travelling Wilburys. Som i grunnen sier alt.

Hans beste album kom derimot ut etter hans storhetstid. I 1968 var rocken i kraftig endring. Shannon var allerede sparket ut over sidelinja av den britiske invasjonen, og nå hadde attpåtil de bandene begynt å lage rare og eksperimentelle skiver, mens Beach Boys og The Byrds herjet med sitt. Stakkars Del.

Da fant selvsagt Del ut at den aller beste ideen var å lage ei soulplate, spedd ut med psykedelisk pop, noe som rent kommersielt var helt tullete. Takk og lov består verden av folk som gjør tullete valg. I musikken har dét nærmest vært en forutsetning for fremskritt og forandring, nettopp det at noen har turt å gå motstrøms. The «Further Adventures of Charles Westover» er dessuten et komplett album, nærmest feilfritt i all din prakt, der Shannon synger silkemykt, sårt og desperat, til en overambisiøs og massiv produksjon.

Personlig setter jeg skiva høyere enn alt annet han har laget, og jeg plasserer den mer enn gjerne rygg mot rygg (eller over) mer kjente og hyllede verk som Loves «Forever Changes» og The Beatles’ «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (som begge visstnok inspirerte Shannon). Tittelen henspiller for øvrig på hans eget døpenavn. For en helt. Skiva er dessverre ikke på diverse strømmetjenester. Men den er bare å skaffe seg pronto. En krystallklar terningkast 6.

TELEVISION «Adventure» (april 1978)

Debuten «Marquee Moon» er noe av det beste som er laget av musikk. Det kritthvite, iskalde, totalt unike og perfekte albumet troner alltid høyt på alskens kåringer, med rette. Av album relatert til New York er det vel bare Velvet Undergrounds debut som matcher den i mine ører. Bare jeg hører et halvt sekund fra den, vet jeg nøyaktig hvor på skiva og i hvilken låt vi befinner oss i. Den er ei sånn plate. Jeg har sikkert hørt den 300 ganger. Eller mer.

Det verste av alt er at oppfølgeren ikke er nevneverdig svakere, og den kom allerede året etterpå. Den mangler kanskje litt av det kvasse og udefinerbart magiske til debuten, men det er like fullt et helt suverent album. Et tankeeksperiment jeg ynder å leke meg med er hvordan historien hadde vurdert disse skivene om de kom ut i motsatt rekkefølge. «Marquee Moon» hadde nok gått av med seieren, men det ville nok vært bedre for «Adventure» sitt ettermæle, for det er i grunnen ganske koko at den ikke nevnes oftere. Gitarsamarbeidet mellom Richard Lloyd og Tom Verlaine er akkurat like utsøkt, Verlaines låter er storslåtte og produksjonen helt fantastisk.

Jeg synes synd på denne plata, og den ville spilt hovedrollen i min personlige filmversjon av «Den stygge andungen». Stakkars, fine og flotte Adventure!

THE CLASH «Give 'Em Enough Rope» (november 1978)

Ethvert rockalbum som blir plassert mellom den selvtitulerte debuten til Clash (1977) og «London Calling» (1979) ville ha vansmektet og slitt med oppmerksomhet. Problemet blir ekstra massivt når bandet selv sørget for å gi det ut.

Jeg kjøpte «Give 'Em Enough Rope» og debuten samtidig, begge etter å ha blitt filleristet av «London Calling» som ni- og tiåring. På den måten ble skivene mer rettferdig vurdert, og det er muligens derfor jeg alltid har holdt «Give 'Em Enough Rope» høyest, fordi mitt sjokk ikke var debuten, men ei senere og mer kompleks dobbeltskive.

Jeg mener også min favoritt vil kjøre over debuten, om man sammenligner dem låt for låt. «Give’em» har ikke svake låter overhodet, og hele A-sida er en sammenhengende triumf. Dessuten har den enkeltlåter som er helt ubegripelig at ikke ble singler. «Tommy Gun» og deres knallversjon av tradlåten «English Civil War» var de eneste som ble risset inn i selvstendige riller, og det er i grunnen en dyp synd, for i mitt univers er både «Stay Free» (har alltid hatt en soft spot for Mick Jones’ låter) og åpningssporet «Safe European Home» hits. De var det iallfall hjemme blant kompiser. Også elsker jeg «Last Gang in Town» (når det mollgrepet sparker inn rett før refrenget! Sukk!) og «Cheapskates». Og den og den og den og den!

Herregud, så de bra de var. Og de var ikke mye bedre enn dette.

THE RAMONES «Brain Drain» (1989)

Det er så rart, hvordan tiden før gikk så mye fortere. Da «Brain Drain» kom ut, var det bare 13 år siden debuten deres hadde kommet, og i dagens univers ville The Ramones da vært et svært relevant band, sannsynligvis med flere gode år foran seg. Slik var det derimot ikke. Men jeg gikk på videregående, hadde akkurat oppdaget dem, og «Brain Drain» ble kjøpt inn samtidig med at jeg kjørte opp til førerkort (en livsfarlig kombo, men det er annen story).

At «Brain Drain» ikke er regnet som en klassiker er i beste fall et understatement. Det var deres ellevte studioalbum (på tretten år, herregud, så masete det må ha vært å være dem) og grungen var på full fart inn fra høyre. Men jeg elsker den, og det skyldes ikke bare nostalgiske hensyn, men også at den leverer flere av mine Ramones-favoritter.

Åpningssporet «I Believe in Miracles» er supercatchy og tøft og «I Can’t Get You Outta My Mind» er Joey så kjærlighetssyk og fortvilt som bare han kan være. Middelmådig plate, sier du? Pøh! Det er i så fall du som tar feil. Jeg har, som kjent, alltid rett.

STEVE EARLE «The Hard Way» (1990)

Steve Earle hadde begeistret og revitalisert countryrocken med den fabelaktige debuten «Guitar Town» (1986), og den småskuffende oppfølgeren «Exit O» (1987) ble fort glemt da «Copperhead Road» (1988) sveipet gulvet med en litt mer rocka innpakning, og god drahjelp fra The Pogues.  Tre skiver på tre år. Det var sånn de drev på før.

«The Hard Way» blir av mange regnet som liten nedtur, at dette liksom er Earle som skal tøffe seg og rocke seg til. For noe forbanna bullshit. Sånn blir det når puristiske og konservative countryfans er så trangskallede at cowboyhatten spjæres under bremmen. Skiva ble også en kommersiell nedtur, og dette brukes også som argument for å understreke poenget, som om det er noen slags logisk link mellom høye salgstall og kvalitet.

«The Other Kind» er noe av et anthem av en låt, og ville vært låten Jack Kerouac hadde skrevet, om han hadde levd 20 år til og bestemt seg for å lage perfekt countryrock. Den 6:16 lange balladen «Billy Austin» er et fantastisk stykke tekst og melodi om dødsstraff, og «Esmeralda's Hollywood», som han skrev med Maria McKee, er helt fantastisk.

Kanskje var det tittelen på skiva som genererte en selvoppfyllende profeti for mottagelse og salg? Ikke vet jeg, men «The Hard Way» er en fuckings bauta, og alle som sier noe annet skal raspes i skrittet med den rustne steelgitaren til Bjøro Håland. Dumminger!

De fem mest undervurderte skivene, ifølge Helge Skog- I kronologisk rekkefølge

Tittelsporet har måtte tåle et surt Harry-stempel, som følge av at låten har blitt sodomert og kvestet til det ugjenkjennelige av en rekke barband (samt i en film som shall remain unmentioned), det siste halve tiåret. Heldigvis har mange vett nok til å anerkjenne Wilson Pickett som hva han er: En av tidenes beste soulsangere/artister. Allikevel blir hans debut for Atlantic-labelen ofte dratt gjennom søla, og enda oftere stilt i skyggen av mannens påfølgende 60-tallskatalog.

Argumentene for dette går ofte som følger: Den er for rå og ubehøvlet (Hallo! Når i svarte svingende ble det et minus?). Den er en sammenrasking av forskjellig materiale (som er tilfellet med nesten samtlige soulskiver fra dette tiåret). Låtene er for svake.

Det siste argumentet, er det dummeste. «In the Midninght Hour» inneholder flere av sangerens beste øyeblikk som komponist – spesielt i kompaniskap med Steve Cropper og Eddie Floyd. På toppen av dette, inneholder skiva Picketts aller beste låt: Det jordskjelvframkallende eksempelet på total awesomeness «That’s a Man’s Way». Basta!

I diskusjon med andre Sabbath-fans, har jeg aldri opplevd at noen andre enn meg selv har dratt fram «Vol. 4» som et høydepunkt i katalogen til slengbuksenarkisene fra Birmingham. Noen holder pianoballaden «Changes» som tidenes verste Sabbath-låt, mens andre hevder at den blekner midt i bandets åpenbare gullalder.

Sistnevnte poeng, er lettest å forstå. «Vol. 4» er tidsmessig flankert av rockbautaene «Paranoid» og «Master of Reality» på den ene sida, og mesterverkene «Sabbath Bloody Sabbath» og «Sabotage» på den andre. Som The Rolling Stones’ «Exile on Main Street» er få av låtene på «Vol. 4» rangert blant badets aller sterkeste. «Snowblind» og til dels «Supernaut» er som regel alene i å i det hele tatt bli nevnt.

Bandets fjerde skive er allikevel et svært gjennomført album. Sabbath eksperimenterte i større grad enn tidligere, som resulterte i albumet som viser det største spennet i deres uttrykk. Det fantastiske åpningssporet «Wheels of Confusion» er som en fullendt symfoni, med flere fete riff enn de fleste bandene klarer å hoste opp i løpet av en hel karriere. «Cornucopia» åpnes av det tyngste dommedagsriffet ever, og «Tomorrow’s Dream» er Ozzy Osbournes peak.

Mitt sterke forhold til dette albumet, er muligens farget av at den var min første. Etter nesten tre tiår med hyppige gjennomlyttinger, er den fortsatt den eneste Sabbath-skiva fra Ozzy-æraen (som er det ordentlige Black Sabbath – før de falt ned i smurfe-heavy-avgrunnen) jeg ikke på noe tidspunkt har gått lei av. I tillegg er dette albumet hvor en av mine favoritt-trommiser, Bill Ward, virkelig overgår seg selv. Hva er det egentlig fyren holder på med i starten av «Under the Sun»? Var trommesettet hans egentlig et apotek i forkledning?

«Highway to Hell» og «Back in Black» er som regel alene om å bli omtalte som klassikere, når det kommer til AC/DC. Sistnevnte inneholder noen kanonlåter, men er ujevn. «Highway…» er selvfølgelig gjennomgående bunnsolid, men fremstår i ettertid som en mer polert utgave av det frådende, erigerte beistet som kom ut ett år tidligere: Nemlig «Powerage», som er den perfekte symbiose underlivsdrevet barbari, meloditeft og gitar- fingerspitzengefühl.

Denne skiva er en gjennomgående middagshøyde, fra første anslag av «Rock’n’Roll Damnation» (et åpningsspor har aldri vært mer rock enn dette) til den kaotiske avslutninga av «Kicked in the Teeth». Den blir allikevel ikke trukket fram som en rock-klassiker, ofte, selv ikke som en av de sterkeste i bandets egen katalog.

Jeg har møtt selverklærte AC/DC-fans som ikke husker hvilken låt «Down Payment Blues» er, og svært få av disse ni killer-låtene har regelmessig dukket opp i bandets egne konsertsett de siste nesten 40 årene. Da AC/DC i 1992 oppsummerte sine beste år med sin andre liveskive, var det ingen låter fra «Powerage» med på enkeldisc-versjonen, mens «Sin City» alene forsvarte albumets ære på den 23 låter lange dobbeldisc-utgaven.

«Powerage» er tidenes beste rockalbum, og fortjener en oppreisning etter lang tids forsømmelse! Du leste det her først.

Australske The Saints har, helt rettmessig, høstet mye ros for debutplata «(I’m) Stranded», som vasket gulvet med 99 prosent av de amerikanske og britiske punkbandene i 1977. Rosen gikk etter hvert over i en rekke spørsmålstegn, og mye kritikk. Alle vettige mennesker anerkjenner bandet to neste album, «Eternally Yours» og «Prehistoric Sounds», selv om The Saints ga en stor langfinger til den samlede punk-bevegelsen, som de aldri var interessert i å være en del av.

Store deler av bandets 80-tallskatalog er derimot nærmest forhatt, og dras i alle fall ikke fram i noe slags positivt lys, hvis perioden i det hele tatt nevnes, når bandet nevnest. Årsaken til denne bisarre avskyen, er nok at vokalist Chris Bailey etter hvert tok full kontroll over bandet, og musikken utviklet seg i pop-retninga.

Det aller beste albumet fra denne perioden til en av australsk musikks storheter, er «All Fools Day» – og her snakker vi pop-mesterklasse! Bailey synger som en lubben og nonchalant Gud, og låtene overgås ikke av noe som helst annet innenfor tiårets popmusikk. Noe så sjeldent som alle låtene på «All Fools Day», er svært gode. Hvis du ikke tror meg – sett den på, da!

Krohn & Co var ikke Michael Krohns første sidesprang fra Raga Rockers, men det beste. Kong Michael den første satte sammen et virilt og sultent band, bestående av supergitarist Eivind Staxrud, rytmeseksjonen til metal-bøllene The Cumshots, og hans gamle kumpan Hugo Alvarstein. Resultatet låt som et revitalisert, tyngre og mer fremoverlent Raga. Krohn & Co-konserten jeg overvar i 2002 overgår 9 av 10 Raga Rockers-konserter jeg har sett, på tross av at de hovedsakelig spilt låter fra et 33 minutter langt album.

Men det var det svært få i mediene som var enige. Plata ble slaktet over hele fjøla, og den offentlige konsensusen hevdet at dette mageplasket var et slags siste, mislykket forsøk fra Krohn. «Fordi du fortjener det» ble møtt med terningkast to i VG, der Stein Østbø blant annet skrev: «En bitter Michael Krohn strever med å komme seg ut av sin egen skygge. Men skyggen er for stor. Og for svart.»

På toppen av denne urettferdigheten, ble Krohns to påfølgende plater med bandkonstellasjonen Easy Riders også avskiltet som «dårlig, uspennende enderimsrock». Selv om begge overgår alle Raga-skiver etter «Rock’n’roll Party» – med et mulig unntak i «Übermensch» (her er juryen fortsatt ute). Verden er et fælt sted av og til, og kalkunstatusen til denne plata bør reverseres nå – fordi Michael Krohn «fortjener det».