Muligheten for et mageplask er alltid til stede, når etablerte artister skal døpe om eget uttrykk. Han har jo aldri vært noen noir-type, Greni – snarere tvert imot. Han har bygd fundamentet for sin karriere, som en jovial, folkelig og energisk entertainer.

Tittelen til tross, har ikke Greni funnet fram tweed-blazeren, askebegeret og pocketromanen. Det er ikke «den plagede kunstneren» som kommer ut av skallet, i løpet av disse elleve låtene. Det er derimot en artist og låtskriver med selvtillit og stormannsgalskap nok til å, uten fremmedfrykt, trampe ut på tynn is. Greni holder ikke bare hodet over vannet, men styrer sin egen musikalske Noahs ark stødig inn til havn.

At albumtittelen inneholder ordet pop, er treffende. Greni har ingen refrengskrekk, og adlyder ikke jantelovens befalinger. Frihetene artisten tar seg på sin første plate i eget navn, minner litt fremgangsmåten til den amerikanske lurendreieren Father John Misty – dog uten karakterskuespillet. Oslo-mannen er like lite okkult som en softis på stranda, og later aldri som om noe annet er tilfelle.

Ved å riste av seg Bigbang-etiketten, gir noenogførti-åringen seg selv full musikalsk frihet. Og ettersom låtene på «Pop noir» åpenbarer seg, blir det tydelig at Greni har hatt mange ideer i skuffen, som aldri ville ha passet inn i formatet til bandet han frontet over to tiår.

Det er ingen mangel på lekkert gitarspill, men gitarene dominerer ikke denne plata. Greni tar i bruk hele verktøykassa, og instrumenterer låtene på måter som forsterker de iboende følelsene og melodiene.

«Hold» har et herlig pompøst gospelrefreng, «Botanical Gardens» er stadionpop med framskutt brystkasse og armene i været, og «The Atlantic Fade» er sjeldent muskuløs folkrock. Greni mestrer svært mange sjangre i løpet av denne platas spilletid, uten at helheten blir oppstykket.

Det er jevnt over en oppløftende vibb som dominerer albumet. Deltakernes entusiasme skinner sjeldent godt igjennom lydlagene. Greni har da også invitert et enormt antall celebre og kompetente medhjelpere inn i manesjen, på «Pop Noir». Anne Lise Frøkedal, Jørn Christensen, Tobias Fröberg, Martin Hagfors og Lars-Lillo Stenberg er bare et knippe av banden som har bidratt med spill, produksjon og låtskriving.

For meg, har BigBang alltid vært et slikt typisk «firer-band», som aldri har gitt ut en dårlig plate, men heller aldri har vært briljante. Derfor blir denne skiva en positiv overraskelse. At Greni til og med lander på beina med EDM-flørtingen i «You Got It», er sannelig ikke verst.

På «Pop Noir» belønnes Øystein Greni for sin eventyrlyst og fryktløshet. Oss lyttere, likeså. Etter drøye to tiår på toppen av norsk rocks næringskjede, har Greni med «Pop Noir» gitt ut sitt beste album så langt.