Pop-trubaduren fra Alta har alltid hatt noe å fare med, helt siden han ble snappet opp av storkarene i EMI for et snaut tiår siden. Hans musikk har utviklet seg siden den gang, men jeg er usikker på om utviklingen går rett vei.
På «Glimt» legges det for mange effekter på toppen av kompet og kassegitaren. Om målet er å lage «drømme-pop», hindrer all klangen musikken fra å bli atmosfærisk, i stedet for å bli et effektivt virkemiddel. Lydeffektene gjør også at låtene fremstår som langt mer like, enn tilfellet egentlig er.
Etter noen gjennomlyttinger blir lydbildet rett og slett slitsomt, og smått irriterende. Man kan selvsagt være pompøs med stil, men sukkerlaget rundt musikken kan også bli for tykt.
Det finnes heldigvis en del øyeblikk, hvor jeg lykkes i å overse soundet, og nyte musikken. «Tynnslitt» har et nydelig refreng, og «Majestet» er en gjennomført, god låt. Disse to åpenbare singelvalgene får godt selskap av den mer uforutsigbare og finurlige «Gnist», på albumets andre halvdel.
Føleri blir det mye av, i løpet av platas ti låter. Totalt sett blir det for mye av alt, på en og samme gang. For mye dobling av vokalen, for mye ekko, for mye metallofon, for mye falsettsang, og ikke minst: For mange store følelser, som blir presset opp i kameralinsa, porno-style. Jeg kan heller ikke se at noen-og-tredve-åringens skifte fra engelsk til norsk språkdrakt, har ført til nevneverdig uttelling.
Det kan virke som om Carlsen har gått seg vill i detaljene under innspillinga av denne plata – noe som hemmer innholdet. Jeg har følelsen av at knusktørre «field recordings» av disse låtene, ville ha vært langt mer tiltalende, og representert melodiene på en bedre måte.
Jeg har større sans for Carlsens foregående album. På «Glimt» er finnmarkingen, med eller uten vilje, altfor nær å bli det norske svaret på Enya. Og jeg har mye større sans for mannens nye prosjekt Pil & Bue – hvor altaværingen i tospann med den briljante perkusjonisten Aleksander Kostopoulos lykkes i å lage stor musikk med færre ingredienser, enn på «Glimt».
