Påskens musikalske dypdykk

«Vokalistene bare en mor kan elske»

Her er 22 vokalister du ikkje kunne tru at kunne syngje noko.
AUDITION: «Om jeg kan skalaen, ja? Én, to, tre, fire, fem, sju, ti!» Anthony skjerper seg maks når han er på audition. 
            (Foto: Warner Music)

AUDITION: «Om jeg kan skalaen, ja? Én, to, tre, fire, fem, sju, ti!» Anthony skjerper seg maks når han er på audition. Foto: Warner Music

Det flotte med musikk er at man ikke trenger å gå på et konservatorium for å bli respektert, hyllet og anerkjent av sine fans. Vokalister er intet unntak.

Eksemplene er utallige, og en diskusjon om hva en god vokalist er, pleier ofte å inneholde flere meninger enn antall deltagere i diskusjonen.

Feedback har her samlet et lite knippe vokalister som nok hadde strøket om de hadde møtt opp i en tradisjonell sangkonkurranse, men som likevel ga sine talenter pokker i vold, spilte inn skiver og dro på turné. Til noens glede, og muligens til andres eitrende sinne og oppgitthet. De sang i hvert fall med den stemmen de hadde. På godt og vondt.

Her er 22 vokalister mange ikkje kunne tru at kunne syngje noko.

JEFFREY LEE PIERCE (The Gun Club)
Jeg åpner like godt med en av mine personlige favoritter. «Hans röst skar som en kniv», skrev Joakim Thåström om ham, men dét tror jeg var ment som en kompliment. Jeg elsker The Gun Club, og jeg tror nettopp Jeffreys forbløffende evne til ikke å treffe rent på tonene sågar er en av grunnene, foruten et helt vilt talent for låtskriving. «Secret Fires» er et brillefint eksempel på dette, og spesielt i låtes lille bro (rundt 1:50) kan man se for seg ville horder av musikkonservatorielærere som kaster seg i fossen, med rep rundt halsen, mens de tar overdose og skyter seg selv i hodene sine. Med maskingevær.


MICHAEL JACKSON
Man kan si mye om Michael Jackson, men noen kul vokalist var han ikke. Greit nok og sjarmerende da han danset seg inn i hjertene til folk som frontfigur i The Jacksons, men betydelig verre å la seg sjarmere av ham når han ble eldre, stønnet, urket og sutret – fortsatt med babystemme, han ignorerte bare stemmeskiftet – for eksempel til linjene «Your butt is mine», fra hans – rett nok – slemme «B.A.D.». Hvorfor sa ingen ifra? Hvorfor fikk han holde på? Nei, jeg ønsker ingen svar.

LARS LILLO STENBERG (deLillos)
Hvorvidt man takler stemmen til Lars Lillo er det store enten/eller-spørsmålet når det kommer til deLillos. Og det er det mange som gjør. Det rare er at han egentlig har en ganske dyp røst, men straks han synger, høres det ut som Tom Lund som roper «OFFSIDE», mens Pavarotti tar balletak og henger og spreller i testiklene hans. Det er mye Neil Young i Lars Lillo, og her ligger vel mye av koden til hvorvidt du liker deLillos eller ikke. Å like Neil Young er ingen hindring. Å hate Neil Young er en stor hindring. Vi kommer tilbake til den saken.

BILLY CORGAN (Smashing Pumpkins)
Hvis Smashing Pumpkins hadde blitt frontet av en mye kulere type, som sang helt annerledes, og som hadde noe sånt som sånn cirka én promille mer karisma enn Billy Corgan, ville man nok vært enige i at de har tålt tidens tann. Men det er man ikke enige om. Fordi Billy Corgan er der, Og han er ET KJEMPEPROBLEM!!!

Hans sutrete, påtatt nasale og kvinete og gneldrete sang kan minne om den klassiske lyden man får når man kjører over en grevling med skurtresker. Flott lyd, for all del – hvem har vel ikke tresket en grevling for egen forlystelse? – men det har selvsagt ingen verdens ting med musikk eller synging å gjøre.

Her gjør de gjennombruddshiten sin live. Det er knapt til å tro, for det er da man skjønner at den grapefruktsure studiooriginalen er rene skjære mesterverket. Vokalmessig, altså. Målt opp mot liveversjonen, altså. Unnskyld, alle grevlinger i hele verden!


MORRISSEY (The Smiths)
Til å være veganer er det ganske sterkt og være et uforbederlig kjøtthau på samme tid. Men så er han også en løk, da. Hvis man prøver å skille kunst og kuk her, står Morrissey bak noen av de beste popbandene fra hele det feilaktig utskjelte 80-tallet. De trillet ut singler og skiver på minimal tid, og der magien var friksjon gnisset ut av spennet mellom Thee Meathead og gitarist Johnny Marr.

Vokalen til Morrissey er mye av signaturen til bandet, på godt og vondt (litt avhengig av hvem man spør), men det er jo lett å skjønne dem som finner det trøstesløse gnålet til Morrissey totalt uutholdende. På plussiden, når man snakker om ham som vokalist, er det faktum at han ikke er i stand til å snakke imens han synger sterkt formildende. Samt at han i mange år drev de europeiske fanklubbene til Aerosmith, The Cramps og New York Dolls. Som er ditto forstyrrende.


DOLORES O'RIORDAN (Cranberries)
1: Sett på låta «Zombie».
2: Hør hele låta ferdig.
3: Gjør det samme én gang til.
4: Hvis du nå har gjennomført de tre første punktene til fulle, er du enten a) en fakir, som også foretrekker å bytte ut trampolina i hagen med spikermatte eller b) en som har tatt konseptet selvskading til et slags nytt nivå.

Dolores har en helt grei stemme, men i denne låten fant hun ut at det ikke var nok. Nå ville hun derimot skrike ut all frustrasjon inni seg selv, og hun ville ta på seg all verdens smerte, men likevel sende den i retur til alle som hørte på Cranberries. Og hun skulle faen meg jodle.

Resultatet: En kjempehit, som én gang for alle beviste at det mange millioner mennesker egentlig alltid hadde savnet, var noen som sang som om de var en liten hval noen stod og kjørte en ananas på drill opp og ned pustehullet på. Akkurat sånn høres «Zombie» ut. Spol frem til siste minuttet for «høydepunktet» (men ikke skyld på meg!). Man bør dessuten se videoen, for maksimal «nytelse». Gnidd inn i gullmaling, mens hun kakler, tar Dolores en eller annen slags verdensrekord i kategorien «vokal som mange synes er kjempestilig».


ANTONY HEGARTY (Antony & The Johnsons)
Hva var det som skjedde her, egentlig? Antony & The Johnsons ble jo helt enorme i noen og tjue minutter i forrige tiår. At mannen som frontet bandet så ut som ei blanding av Boy George og noen i Avatar var det minste problemet, og noe jeg i grunn ikke pleier å bry meg om når det kommer til musikk (som har mest med lyder å gjøre). Og jeg mener alle som vil male seg blå i fleisen må få lov til å gjøre det.


Antony Hegarty er derimot en sånn klassisk skroting som kommer inn på Idol, som ingen har noe tro på, men som viser seg å være en «... men du vil ikke tro hva som skjedde da han begynte å synge»-fyr. Det er så mye lidenskap, så mye følelser, så mye surking og gnåling og så mye vibrato i stemmen at det høres ut som han sitter i ei kiste på vei ned i grava mens noen presser et trykkluftbor mot strupehodet og har tenkt å ta ham av dage med dét som metode. Men så var det bare Antony som sang. Til manges glede og noens vrede.

KYLIE MINOGUE
Snakker om å ha de vokale oddsene mot seg og gjøre dem til skamme. Hun synger slik barn gjør når de skal prøve å gjøre seg enda barnsligere, for å vekke dikkedikkedikk-sympati, så de får mer is. Så slo hun gjennom med en av de mest meningsløst dumme hitsene man hørte på hele åttitallet, og vi var mange som lo hånlig. Og Kylie lo av oss. Den bittelille dama fortsatte bare å måke ut hits med babystemmen sin, og i skrivende stund er hun den eneste soloartisten som har gitt ut topp 5-skiver i hele fire tiår, skiver som har solgt over 70 millioner eksemplarer. Også fikk hun synge med Nick Cave, da. 10-0 til Kylie.


AXL ROSE (Guns N’ Roses + AC/DC)
Han har spilt i to av verdens mest populære rock’n’roll-band, så her er det selvsagt lett å slenge et hovent ædda bædda i retur. Likevel må det understrekes at dette er på tross av, snarere enn på grunn av, stemmen til Axl, som ligner på slik det nok ville ha hørtes ut om du tok en nøtteskrikehann, skrudde fast de små fugletestilene i ei skrustikke, og teitet til helt til det rant blod utover arbeidsbenken. Sjokklydbølgene hadde da mest sannsynlig hørtes ut som «Paradice City». Vi gir ham dessuten rødt kort for å synge «Knocking on Heaven’s Door», ved konsekvent å uttale «door» som «dæoæoæoh - ayayayyyyao!». Og nå «synger» han i AC/DC. Tragedien vil ingen ende ta. Live er det, om mulig, enda mer ubegripelig.


FRED OG TOODY COLE (Dead Moon)
Det er få band i verden jeg kommer på, der det er et større glyp mellom fans og de som ikke skjønner noen verdens ting. Den første gruppen er ganske liten og iherdig. Den andre gruppen er, vel, cirka alle i hele verden. Ekteparet gadd ikke engang stemme gitarene sine, og ingen av dem kunne synge i en konvensjonell forståelse. Likevel traff de nerven hele tiden. Synes noen av oss iallfall. Trenger du fuel for hatred, skal du høre deres versjon av «I Can’t Help Falling in Love», litt bedre kjent ved noen andre (som var temmelig god å synge).


LENE NYSTRØM (Aqua)
Jo da, hun var sanger. Oppdaget på Danskebåten av det som senere skulle bli hennes kolleger (og kjærester/menn), og talentet de mente å se i henne resulterte i 35 millioner solgte skiver, så en og annen der ute var nok ganske enig. Til tross for at hun høres ut som en forvirret smurf som nettopp har drukket altfor mye helmelk.

LEMMY KILMISTER (MOTÖRHEAD)
Sjelden har vel noen som er så begrenset i det faget de bedriver blitt mer tatt imot med åpne armer enn Lemmy. Nå hadde jeg personlig heller hørt Lemmy synge julen inn enn Sølvguttene, men det var ikke hans enorme register, vakre røst, store stemmeprakt og evnene til å gå over flere oktaver og sprenge skalaer som var Lemmys styrke.


Han ville lage hard rock’n’roll, og han ville skremme livskiten av dølle straightinger, noe han gjorde til gagns i en mannsalder, og han gjorde det ved å brøle ut tekstene sine som om stemmebåndene var marinert i sterke sigaretter, knuste flasker og Jack Daniel’s. Som de var. Likevel er det verdt å nevne at hans store favorittband var The Beatles, så han hadde så til de grader et velutviklet øre for catchy melodier.

JANIS JOPLIN
Janis Joplin er en gåte. Den som klarer å høre hele hennes sodomering av Kris Kristoffersons «Me And Bobby McGee», inklusiv det helt enormt enerverende «Nananananana»-rælet på slutten, fortjener en eller annen slags fakirpris. Men hun ble dritsvær, spesielt da hun døde, og det er alltid hennes fabelaktige evner som vokalist som trekkes frem. Hennes sangtalent var for øvrig betydelig større enn evnen til å drikke Southern Comfort.

OLGA MARIE MIKALSEN
Vår egen Olga Marie må virkelig være kroneksempelet på en artist som sang med den stemmen hun hadde, og attpåtil klarte å leve av det. Hun sang i store kjente konsertsaler verden over, og med en stemme som knapt noen gang streifet innom rett toneleie. Hennes egenutgitte LP er for lengst et samlerobjekt av de helt sjeldne. Ligger et fint NRK-klipp fra 1985 ute på den herlige verdensveven. Spill høyt!


MATT BELLAMY (MUSE)
Hvis Coldplay og Jeff Buckley fikk en sønn, og de tvang ham til å spille i band, mens de jagde ham naken rundt øvingslokalet med pumpehagle, og han måtte slepe seg rundt med et strykejern stiftet fast i sine genitalier, hadde det nok hørtes kliss likt ut som MUSE, bandet Matt Bellamy synger i. Min første reaksjon da jeg hørte dem var å ringe Amnesty International, da jeg personlig er ihuga motstander av tortur, for han høres sterkt plaget og torturert ut. Skal pinadø få laget meg ei «Free Matt Bellamy»-skjorte.

EDDIE VEDDER (Pearl Jam)

Når Eddie Vedder vrenger pupillene sine bak i hodet så bare hviten er igjen, lener seg over mikrofonen og skjelvesynger et eller annet lyrisk traumatisk og hjerteskjærende, vet man at man er på feil plass til feil sted. Spiller han attpåtil ukulele, er det bare å søke dekning bak nærmeste støykilde. Man sier at danskene snakker med en potet i halsen. Vel, da synger Eddie Vedder med en oppblåst saccosekk i luftrøret. De degenererte kopistene av ham er likevel de verste, og de har da også sin klare misjon, da de igjen får good ol’ Eddie til å fremstå som en grepa kar. Det er en mening med alt.

ANTHONY KIEDIS (Red Hot Chili Peppers)
Jeg hører for meg seansen da Anthony kom på audition hos Flea og Red Hot Chili Peppers ble dannet.
Flea: Er du god til å synge?
Kiedis: Jeg, nei! Jeg klarer ikke engang å synge refrenget på «Rosenborgsangen» i edru tilstand.
Flea: Hmmm. Kan du rappe, da?
Kiedis: Om jeg – MOI – kan rappe? Haha! Nei, virkelig ikke, men jeg har en grønn Renault.
Flea: Så dumt ... [tenker ] ... Men du? DU! Kan du rappesynge enerverende skobutikkfunk, mens en gærning spiller hektisk tullkukbass, da?
Kiedis: Æhhh, vet ikke, men det høres jo kjempeartig ut! Kan jeg få lov til å gjøre det naken, kun med en sokk på kuken?
Flea: You’re in the band.

NEIL YOUNG
En mann med så begrenset register at han må synge falsett bare han ser en hump i notestativet, har i utgangspunktet ikke mye å gjøre i denne bransjen, men det dreit vel Neil Young i. Han var vel ikke her for å samle billige kredpoeng. Er kjempefan selv, men det er få artister jeg orker å krangle mindre på når det kommer til vokalen, da Young avkrever en total underkastelse for om man skal være i stand til å hente noe bra ut musikken hans, rent sangteknisk iallfall.


I en verden som ikke var fri, hadde han blitt kneblet og bundet fast til en bautastein, mens alle rundt ham danset på bordene og spiste helstekt villsvin. Heldigvis for ham (og fansen) vokste han opp i en fri verden. Det er nok derfor han synger «Keep on rockin’ in the free world», da han er livende redd for bautasteiner og aggro folk som har fått ferten av villsvin.

BOB DYLAN
Ingen vokalist har påvirket andre, og satt dypere spor etter seg som sanger, uten å kunne synge, som Bob Dylan. Han fikk da heller ikke Nobelprisen i strupesang, men i litteratur, på grunn av hans tekster. Man kunne i og for seg tilført hans måte å traktere et munnspill på, der han høres ut som ei sterkt astmatisk-lidende gresk fjellgeit som ved en iste kraftanstrengelse gir lungene en siste æresrunde før døden banker på.

På sekstitallet sang han aggressivt og kult, og var bedre enn noen til å stable enorme mengder ord oppå hverandre, og få det til å høres lett og kult ut, men var likevel helt på siden av hva purister da mente at skulle være standarden. Ikke minst hadde allerede Elvis og Roy Orbison (to av hans store idoler) ødelagt mye. Og da han ikke kunne synge lenger, som nå, ble han plutselig genierklært for stemmen han ikke lenger har. Verden er pussig. Og den er aldri nærmere krig enn når gamle menn som elsker Dylan leser at Dylan ikke er perfekt. I så måte burde han snart kunne innkassere Nobels krigsspris for sin innsats. Her ser vi et klipp der han bare leker med ord. Uten å synge. Mens han ler. Sånn for husfredens skyld. 


OLE PAUS
«Hvordan i helvete fikk du den jobben?», sang Ole Paus så fråden sprutet. Og tilbake ropte alle det samme, de som ikke fatter hvorfor han er sanger. Paus er på sett og vis vår egen Dylan, bare litt dårligere på gitar, men en anerkjent og folkekjær musiker som nyter stor respekt i mange kretser. At han dermed fikk for seg at det å synge og spille inn gamle salmer var en god idé, og attpåtil sammen med Kari Bremnes og Mari Boine, tydet på altfor store mengder selvtillit og klapp på skuldrene. Når Paus synger «Nærmere deg, min Gud», tenker man ikke på engler og en gammel og snill mann med hvitt hår og skjegg. Lukk øynene, og bildene som maner seg frem er heller oppnedkors, nagler og en sortkledd mann med rødglødende høygaffel og ei jerrykanne i hver hand.


BJÖRK
Et av musikkverdenens store undere. Elsket og genierklært av mange, selv når hun står med en støvsuger på hodet og synger låter man må innta lastebillass med bevissthetsutvidende stoffer for å skjønne strukturene av. Men det er «spennende», og da er alle innvendinger dumme. Dog har hun et vanvittig register, og kan holde en tone sammenhengende i minutter, uten å puste inn.
Hvis du har lyst til å delta i en musikkdiskusjon om Björk, kan du for øvrig innta en arrogant mine og si at hun bare tapte seg så djevelsk etter hun sluttet i bandet Kukl, som sang på islandsk. Og da har ingen noe å stille opp med.

Hvis vi for en stakket stund kan la diskusjonen ligge om hvorvidt rapping er synging, er også dette en genre som har åpnet dørene for folk som kanskje ikke ville blitt valgt først den dagen man skulle velge solist i koret. Her handler det heller om evnen til å hamre ut ord, gjerne fort, og uten å synge dem med en klar melodilinje. At det er nødvendig med rytmisk sans er derimot hevet over enhver tvil.

B-Real er en av de underligste her, som frontfigur i Cypress Hill, som herjet hitlister verden over på nittitallet. Hans tynne og rare stemme får en nesten til å tro at han har røyket en hel åker med illegale landsbruksprodukter før han tok mikrofonen i hendene og… Eh… Ja. Det var vel akkurat det som faktisk skjedde. Og vær så god, her får du «Insane in the Brain» på, nettopp, hjernen.


YOKO ONO
Man kan si mye om Yoko Ono, men spesielt opptatt av å tekkes andre har hun aldri vært. Og det er jo et eller annet dypt beundringsverdig over en artist/kunstner som gir så forbanna beng i alt og alle og bare peiser på, helt fullstendig uten å kunne synge overhodet. At hun var gift med en av dem som var aller best å synge noensinne, er nok bare med og forsterker dette.

Det ligger en bråte klipp der ute med Yokos sangbravader (sjekk ut den der hun helt fucker opp en jam mellom John Lennon og Chuck Berry), men denne a capella-saken tar kaka. Det er så tullerusk koko-ute at det nesten er kult. Og det er jo dette det hele handler om, ikke sant? At man bare driter i hva som oppfattes bra eller dårlig. Da får vi tåle noen sure toner, noen særegenheter og noen hissige diskusjoner om musikk. Er jo det som er gøy!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.