På «Pure Comedy» viderefører amerikaneren, og hans medprodusent Jonathan Wilson, det gigantiske soundet fra forgjengeren, «I Love You, Honebear» (2015). Her er det strykere, blåsere, perkusjon og annet småsnacks nok til å fylle en svært romslig konsertgrop. Det blir allikevel ikke for mye fløyel, og den tunge instrumenteringen avbrytes også av mer nedstrippede arrangementer.

Låtene er hakket mer progressive, og mindre poppa, enn på « ... Honeybear». Mer atmosfæriske, eller «drømmende», om du vil. Dette gir både positive og negative utslag. «Birdie» er en av låtene som aldri setter seg ordentlig, og på den tretten minutter lange mini-symfonien «Leaving L.A.» blir Tillmans åpenbare megalomani låtens største fiende. Vil man fortelle en livshistorie, er det nok mer hensiktsmessig å skrive en roman, enn en pop-opera.

I sine beste øyeblikk, som «Ballad of a Dying Man», speiler Tillmans låter de pianobaserte singer-songwriter-utgavene av Warren Zevon og Elton John. Harry Nilsson spøker også nok en gang i kulissene. Når fokuset er innstilt, lager han fengende, men samtidig flerdimensjonale låter.

Det tidligere Fleet Foxes-medlemmet har allikevel en tendens til å gå seg vill i sine vidstrakte musikalske landskaper. Jeg savner også de små stikkene av soul, som ga hans forrige plate litt funky friskhet.

75 minutter i Tillmanns kvasi-ironiske univers blir mye å fordøye. Måten han har ballet sin samfunnskommentar inn i et utrolig pompøst «konsept, er mindre interessant enn tittelen hinter til. Denne gang har artisten dykket så dypt inn i sitt eget karakterdrama, at musikken virker til å ha vært andreprioritet.

Et lite knippe briljante låter tipper allikevel vekta over på rett side for fjasekoppen Father John Misty. En heldig firer, dette.