Denne plata kom faktisk ut i fjor, men dens nye distribusjon har ført til en reutgivelse, som igjen gjorde at undertegnede fikk den anbefalt. Og «Hauntropics» fortjener et større publikum, enn den åpenbart ganske snevre kretsen av innvidde som har vært heldige nok til å oppdage plata før nå.

«Hauntropics» er så sjangerløst som det blir – noe jeg mistenker er intensjonen. Men «rytmisk musikk» er det i alle fall. Det låter aldri rotete eller ufokusert, men snarere som en velkomponert cocktail som gir nye opplevelser for hver slurk – og i tillegg luller deg inn i en mørk, men behagelig reise (ja, det er vanskelig å beskrive plata uten å ta i bruk høytsvevende metaforer).

Curvs beskriver selv soundet sitt som «elektropisk psykedelia med litt new wave og kraut», som jeg innrømmer er langt mer utfyllende enn min flate, initielle definisjon: «Elektronika, med gitarer på».

Den mystiske norske duoen som utgjør kjernen i Curvs, er Øystein Redalen og Hjalmar Myksvoll-Singh. Jeg sier mystisk, fordi jeg vet svært lite om dem – annet enn at de etter sigende kommer fra Oslo og/eller Skien.

Duoens musikk har visstnok kommet til, som følge av diverse reiser i subtropiske strøk. Den tropiske følelsen kommer naturlig, da musikken er dampende varm, og ikke industriell. Hva i alle dager slags stimuli som har blitt inntatt for å skape et så sært, men vakkert og frittstående resultat som dette, vet jeg ikke. Noe sier meg at det må være vel så mye kanari, som hummer, involvert.

«Airwolf Gandhi» er ikke bare en kul låttittel, det er også et briljant stykke musikk som kombinerer høyt energinivå med en tydelig noir-faktor – alt pakket inn i en nydelig melodi, som blander indisk raga med amerikansk psykedelia. «Don Johnson» er det nærmeste vi kommer en ren rocklåt på «Hauntropics», og plata har flere spor som vil passe like godt på frisinnede utgaver av diskoteker, som rockbuler.

Curvs spiller til dels instrumentalmusikk. Vokalen er sjelden det bærende melodiske elementet, uten at man savner den konstante tilstedeværelsen av en stemme. Jeg måtte faktisk lytte igjennom plata nok en gang, for å fokusere på nettopp vokalbruken – som er en god illustrasjon på at duoens musikk i stor grad klarer seg uten sang. Et vell av instrumenter og effekter tas i bruk, i et særs kreativt samspill.

«Hauntropics» har cinematiske kvaliteter, og dette styggvakre, 40 minutter lange eventyret skapt av herrene Myksvoll-Singh og Redalen tåler mange gjenhør.