Boogie bør spilles i erigert tilstand

Deep Purple har turnért tungt, og sto en stund i fare for å bli et slags tungrockens Smokie.
Deep Purple spør: Er det tapiokapudding eller semulegrynsgrøt til dessert?
(Foto: Presse)

Deep Purple spør: Er det tapiokapudding eller semulegrynsgrøt til dessert? Foto: Presse

Dette løste det ikoniske hardrockbandet med å gi ut det direkte svake studioalbumet «Now What?!» i 2013. Innledningsvis viser heldigvis Deep Purple langt bedre form på sitt ferske studioalbum – som er nummer tjue i rekken. Men i løpet av de ti svært varierte og variable låtene som utgjør «Infinite», svekkes det positive førsteinntrykket.  

Den grove, harde og tunge utgaven av rock som britene introduserte på slutten av 60-tallet er, med rette, anerkjent som banebrytende. Merkelappen proto-metal er også ganske logisk, da jeg hører vel så mye Deep Purple, som Led Zeppelin og (ja, faktisk også) tidlig Black Sabbath i NWOBHM-bølgen, og 80-tallets påfølgende heavy metal-scene.

Men har Deep Purple gått fra å være læremestre, til å bli annenrangs følgere av gruppene de selv inspirerte? Delvis, men ikke helt. Man kan allikevel argumentere for at Deep Purple anno 2017 egentlig låter mer som en blanding av Marillion og Whitesnake, enn seg selv – selv uten en viss krølltopp bak mikrofonen.

Superprodusent Bob Ezrin er nok en gang plassert i studioets cockpit, og klarer å gjenskape noe av varmen som lå i det tidstypiske rocksoundet fra 70-tallet, bedre enn tilfellet var på forløperen. Soundet låter allikevel, dessverre, moderne.

Jeg sliter veldig med det kjipe synth/orgel-teppet, som ligger som et sterkt parfymert teppe oppå mye av musikken. Don Airey er en førsteklasses musiker – problemet er at han ikke er Jon Lord. Deep Purple trenger nemlig orgelkongen for å låte som Deep Purple, og Lords avgang i 2002 var et tungt slag for bandet.

Igjennom Gillan, Glover og Paice er allikevel tre femtedeler av britenes klassiske «Mark II»-besetning på plass. 71-årige Ian Gillan gjør en adekvat jobb med mikrofonen, men er – naturlig nok – milevis og årevis unna råskinnet han en gang var. Ian Paice imponerer derimot fortsatt bak slagverket. Trommisen holder bandet ypperlig sammen når han gjør ting enkelt, men byr også på en rekke finurlige finesser som løfter lytteopplevelsen.  

Innledningssporet «Time for Bedlam» låter topp, og Prog-balladen «The Surprising» starter med vakre melodilinjer. Sistnevnte kveles dessverre midtveis av et direkte vederstyggelig instrumentalparti som, rent stilmessig, gir meg mareritt om gitargymnasten Joe Satriani.

 «Hip boots» er Purple på sitt mest groovy, funky og earthy, men dette har blitt gjort bedre av amerikanske Rival Sons i senere år. På «One Night in Vegas» låter gamlegutta som et barband uten noe å bevise. De koser seg åpenbart i hverandres selskap, men spillegleden er ikke alene nok til å fremkalle noen form for fysisk eller emosjonell reaksjon.

Barband-vibben forsterkes ytterligere, av at Gillan og gutta velger å runde av plata med en hundre prosent unødvendig, og kraftig tilbakestående versjon av The Doors’ «Roadhouse Blues». Nå liker undertegnede en god del musikk som andre velger å kalle sidrumpa, men denne avslutningen har en så kraftig eim av aldershjem, at aktiv dødshjelp bør vurderes. Boogie bør spilles i erigert tilstand, og ikke i gyngestolen – med ulltøfler på.

Kall meg en nostalgiker, men jeg ønsker ikke å høre flere nye Deep Purple-plater – av samme grunn som jeg ikke ønsker å høre nye Zeppelin eller Sabbath-plater. Grunnen er, at disse gruppene leverte musikk på et så høyt nivå i sine formative år, at det ikke kan kopieres – og i alle fall ikke overgås – i godt voksen alder. At Deep Purple har utviklet seg gjennom hele sin karriere, stemmer selvfølgelig. Men de har aldri vært i nærheten av toppformen til «Mark II»-besetningen, med Ritchie Blackmore i spissen, og er i 2017 svært langt unna.

«Infinite» er ikke forferdelig svak, men et skuldertrekk og en fotnote av et album, som jeg aldri kommer til å sette på i fremtiden. Da spiller jeg heller «In Rock» og «Machine Head» hundre ganger om igjen.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.