Kendrick tar balletak på sjangeren

Det er lenge siden noen har levert ei konseptplate av dette kaliberet.
KENDRICK LAMAR «DAMN» (Top Dawg, Aftermath og Interscope)

KENDRICK LAMAR «DAMN» (Top Dawg, Aftermath og Interscope)

Kendrick Lamar går med sin fjerde fullengder inn i historiebøkene som rapens Kierkegaard. Nå er kanskje ikke rap og old school filosofi to faktorer man oftest pleier å blande, men la oss likevel være pretensiøs og prøve:

Som en moderne Kierkegaard trekkes nemlig Kendrick mellom menneskets forgjengelighet og det evige, mellom det biologisk og sosialt determinerte og forsøket på å heve seg over det, mellom begjær og kjærlighet – mellom falsk frihet og friheten selvet finner i relasjon til seg selv og Gud.

Men han tviler. Og troen som tidligere var bærende – som på «To Pimp a Butterfly» - må vike til fordel for et jordlig blikk på eget liv.

«Is it wickedness? Is it weakness?», spør produsenten Bēkon på åpningssporet «BLOOD.», en lignelse hvor Kendrick ser ei blind kvinne irritert lete etter noe på fortauet, bestemmer seg for å hjelpe henne, men blir i stedet skutt av kvinnen.

De to spørsmålene blir avgjørende for resten av skiva.

I seg selv finner han synd på synd, og han ser i seg selv en refleksjon av samfunnet han er en del av. «It’s murder on my street, your street, back streets. Wall Street, corporate offices, banks, employees, and bosses with homicidal thoughts; Donald Trump's in office, we lost Barack and promised to never doubt him again, but is America honest, or do we bask in sin?» spør han I “XXX.”

At svaret ligger i vår natur, i vårt arvestoff – selve arvesynden – veier tungt.  «Sex, money, murder – our DNA,» konkluderer han.

Gjennom innsikten fritas han imidlertid fra messiasrollen han påtok seg i forrige album, hvor han med det enkle budskapet om respekt, nestekjærlighet og selvinnsikt ønsket å forene fattige, sorte mennesker og frigjøre dem fra det øvrige samfunnets systematiske undertrykkelse.

Han snakker nå for seg selv; blottlegger alt det som har formet ham, som har gjort ham usikker og som skremmer ham – et slags skriftemål. Og han leverer det med en frihet og impulsivitet i flowen man må tilbake til Section.80 for å finne igjen. Det er rett og slett herlig å høre på.

Hører man skiva fra låt én til 14, fortelles historien om en mann som har oppnådd suksess, men som samtidig har mistet troen på de rundt ham som følge av det.

En mann som ikke vil innrømme at han er svak, at han lever i frykt for å miste karrieren og livet han har. En som faller for fristelser og lar seg styre av begjær, men som tar et oppgjør med det og søker kjærligheten.

Hører man imidlertid skiva i omvendt rekkefølge – fra slutt til start – er det en helt annen historie som presenteres, og en helt annen mann. Alt som følge av en tilfeldighet.

Med stjerneprodusenter som Mike WiLL Made-It, Sounwave, James Blake, Top Dawg, DJ Dahi, The Alchemist og 9th Wonder med på laget, er det ikke rart at «DAMN.» låter fordømt bra.

De 14 sporene, Kendricks Via Dolorosa, er fullpakket med ekspansive, evokative beats. Han har gått bort fra den jazza funk-psykadeliaen som gjennomsyret «To Pimp a Butterfly» til noe mørkere, seigere og mer elektronika-preget.

Enkelte har hevdet at albumet ikke har en sonisk rød tråd, slik som i den forannevnte jazzglaserte knyttneven som ble lydsporet til protestbevegelsen «Black lives matter». Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Med en blytung og dyster loop på andresporet, «DNA.», setter Mike WiLL Made-It den musikalske stemninga for resten av plata. Noe man igjen får smake på i låter som for eksempel «YAH.», «FEEL.» og «LOYALTY.».

I takt med tekstuniverset, hvor Kendrick – i et intrikat vev av meningslag, referanser og bibelske under- og overtoner – sliper angsten og fortvilelsen løs, utkrystalliseres også lyden av «DAMN.» (se «HUMBLE.», «XXX.», «FEAR» og «DUCKWORTH.»).

Det er dog flere mykere avbrekk, som «LOVE.», «LUST» og «GOD.», mellom de tematisk tunge låtene enn i 29-åringens tidligere utgivelser. Det bidrar til å skape kontrast og dissonans, en form for dualitet og motstridighet, i komposisjonen. Og er det noe som kjennetegner denne plata, så er det nettopp dualitet og motstridighet.

Det er lenge siden noen har levert ei konseptplate av dette kaliberet. Klar sekser.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.