«Blues Funeral»-albumet var den siste ordentlige innertieren Mark Lanegan har servert, så mine forventninger til «Gargoyle» var beherskede. Det er litt snålt å tenke på at bare fem år har gått, da den hyperaktive amerikaneren i mellomtiden har sluppet to soloplater, pluss en rekke samarbeider med andre artister.

Selv om jeg både liker og elsker flere av hans kunstneriske samarbeid – med alt fra Isobel Campbell, via Greg Dulli og Moby, fram til Queens of the Stone Age – holder jeg hans soloplater aller høyest.

Mark Lanegans tiende studioalbum under eget navn, er allikevel basert på et samarbeid. Denne gang har den britiske musikeren Rob Marshall, som er ukjent for meg, bidratt som komponist på seks av låtene. Marshall og Lanegan revolusjonerer ikke sistnevntes uttrykk, noe som strengt tatt heller ikke er nødvendig, da crooneren har sjeldent mange strenger å spille på.

Lanegan blir ofte beskrevet som rock noir, og de innledende sporene «Death’s Head Tattoo» og «Nocturne» følger denne stien. Men i løpet av albumet tar Far også mange turer opp fra krypten, og omfavner sollyset.

Trommemaskiner og synthesizere til tross, Lanegans låter har også en tydelig og direkte link tilbake årgangsbluesen: Blues av typen med en fot i kirka, og den andre i syndens pøl – ikke barband-varianten, med fokus på gitargymnastikk. På «Gargoyle», er også 80-tallets britiske new wave en åpenbar referanse.

«Blue Blue Sea» er en av låtene som skiller seg fra denne malen. Den iørefallende melodien er en krysning av pop og folk, der et orgel backes av et helelektronisk komp. Sine 52 år til tross, er det en fri og fryktløs artist vi hører. Konservativ gjenbruk og playing it safe, er ikke Mark Lanegans greie.

På sitt nye verk lefler Lanegan, sannsynligvis tilsiktet, med sitt eget «mørke og mystiske» image. Det er mer lys og håp å spore i musikken, og dette skinner også igjennom i vokalprestasjonen til amerikaneren. «Gravkammerrøsten» har ikke meldt overgang til sølvguttene, men man hører at han koser seg.

Denne energien er da også en av albumets klare styrker. Den The Kinks-inspirerte «The Emperor» bobler av overskudd, og man ser for seg crooneren spradende nedover gata med framskutt brystkasse, og faenskap i blikket.

Som vanlig fra Lanegan, låter det svært lekkert. Instrumenteringen veksler fra det massive til det avmålte – med mange kreative vendinger – og er samtidig et produkt av god, og bred, smak.

Mark Lanegan har skrevet enda bedre låter, enn de ti som serveres på «Gargoyle». Han har slik sett gjort en vane av å skjemme oss bort. Men denne skiva har en friskhet ved seg, og melodiene sitter bedre i øret for hvert gjenhør. At den slippes på våren passer også godt, da musikken har en tydeligere aura av trekkfugler, enn kirkegårdsravnene mange forbinder med den nyfrelste soltilbederen Lanegan.