Herlig syrebad fra Texas

Det er bare å utbryte et gledeshyl og konstatere at texanerne er tilbake i storform
TEXAS-PSYCH: Texas er ikke bare blues og country, men også arnested for den mest spektakulære psychedeliarocken vi har hørt. The Black Angels fører arven elegant videre. 
            (Foto: Press/Partisan)

TEXAS-PSYCH: Texas er ikke bare blues og country, men også arnested for den mest spektakulære psychedeliarocken vi har hørt. The Black Angels fører arven elegant videre. Foto: Press/Partisan

Texas er ikke bare blues og country, men også arnested for den mest spektakulære psychedeliarocken vi har hørt, først og fremst representert gjennom Roky Ericksons banebrytende band 13th Floor Elevators, men også kredible navn som Golden Dawn, The Red Krayola m.fl.

Begrepet «texas psych» er derfor ikke tilfeldig. Band som operer i dette landskapet har en tendens til å være ganske strenge og skrudde greier, og noe som først og fremst appellerer til den mest dedikerte fanskaren.

Nyere og beslektede og texas psych-inspirerte band som The Night Beats, og for den saks skyld de eldre heltene i Spacemen 3, har mye å takke Roky & co for.

Austin-bandet The Black Angels plasserer seg midt mellom disse to leirene. På den ene siden er de et band befriende løsrevet fra dogmer om hvordan det forventes at de skal høres ut. På den andre siden er «The Texas Psych Legacy» godt ivaretatt.

Første gang jeg hørte dem var via et tips fra en kompis, og det var på MySpace («strømmetjenestenes vinyl», eventuelt kassett, om du vil) og låten «Young Man Dead», en låt jeg fortsatt setter blant de ti beste jeg har hørt siste tiåret.

Bare åpningsriffet er i seg selv så hektende at det tenderer til å være narkotisk avhengighetsdannende, og det kverner bare videre i dette løsrevne mesterverket av en enkeltlåt.

Debutskiva den er løftet fra («Passover» fra 2006) skuffet heller ikke, og siden den gang har de vært trofaste leverandører av psykedelisk rock, med nokså bredt nedslagsfelt.

Likevel har flere av skivene etter debuten manglet de enorme enkeltlåtene, de sporene man ikke klarer å komme seg forbi, fordi man må høre dem om og om igjen.

«Death Song» er deres femte fullengder (de har også gitt noen EP-er), og etter å ha hørt den flere ganger i uka i halvannen måned, er det bare å utbryte et gledeshyl og konstatere at texanerne er tilbake i storform.

Noen gamle fans vil muligens finne det litt irriterende at de høres mer tilgjengelige ut, men det er revnende likegyldig for meg, så lenge låtmaterialet er bra, og de evner å formidle det coolt. Og dette er coolt som bare fy.

De elleve låtene er elegant fordelt over nesten femti minutter, som i dette tilfellet ikke oppleves langdrygt overhodet. Tvert imot. Soundet er stramt og fint, og de psykedeliske og messende gitarene, de mørke tekstene og Stephanie Baileys lekre trommespill er selvsagt like intakt.

Jeg har likt dem best når de har vært på sitt hardeste, men denne gangen er det flere av de mer neddempede låtene som fenger mest. Uten å ramse opp en haug låttitler, må jeg likevel trekke frem den fem minutter lange, og smått episke, «Estimate», som garantert kommer til å bli stående som en årets låter, samt ta en pallplassering i bandets diskografi den dagen de skal oppsummere den.

Australske Tame Impala blir ofte omtalt som det ypperste av det ypperste når det kom mer til ny psychedelia. Mon dét, men de når uansett ikke The Black Angels til knærne i syrebadet. Bunnsolid femmer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.