Lars Lillo-Stenberg har virkelig ikke latt seg bremse av fjorårets hjerteinfarkt. deLillos forrige album, «Peiling på seiling» er kun et halvt år gammelt – og i mellomtiden har Lillo-Stenberg også presset inn et knippe konserter med sitt coverband Young Neils. Han og bandets kreative overskudd, resulterer nå i deLillos’ mest nakne album.

«La oss bli fri for nostalgi» er spilt inn live og helakustisk, under enkle kår (produksjonsteknisk, i alle fall!) i en villa på Frogner. Rammeverket skaper ingen gjemmeplasser for bandet og deres gjester (som inkluderer blant annet Johan Nicolay Mohn, Ola Geir Raftevold og Oslo-trioen No. 4), og dette back to basics-grepet fungerer utmerket.

Lundevall, Beckstrøm og Paasche har aldri slitt med fingerferdighetene, men denne gang låter de råere enn tidligere. At hvert instrument får mer luft å boltre seg i, gir meg en følelse av å være til stede i rommet – som selvfølgelig er et pluss. Innspillingen er gjort med lave skuldre, og resultatet er som skapt for terrassekos i dur og harmoni.

Den sentimentale, men kraftfulle «Tog til Kristiansand» er en sterk innledning på deLillos' album nummer sytten. Det er faktisk den beste Lillo & co-låten jeg har hørt på så lenge, at jeg ikke kan stadfeste tidspunktet. Av de påfølgende ti låtene finnes det ingen blemmer, selv om på langt nær alt er gull.

«Bø», «Resirkulert» og «Kjip, baby» er nokså forglemmelige melodier som berges av deltakernes spilleglede. Disse vil enhver middels kyniker anta er låter som ikke «fikk plass» på bandets forrige album, men de representerer unntakene, rent kvalitativt.

Lillo-Stenbergs tekster er også denne gang en miks av personlige historier, og finurlige betraktninger om andres liv og skjebner. I motsetning til tittelens antydning, er lyrikken på ingen måte fri for nostalgi. Noen ganger borer 54-åringens særegne, lyse stemme seg inn i hjerterota – med den svært direkte «Alle ville være der hun var» som kroneksempel. Andre ganger blir det for trivielt, hvor oppramsingen av hendelser ikke er spesielt interessant, som på «Du er så lat».

I nevnte «Alle ville være der hun var» speiler Lillo de mest tandre øyeblikkene til sin helt Neil Young, mens «Harpar» er erketypisk deLillos – på den måten at melodien er enkel nok for barn, men samtidig fengende og vindskeiv nok for voksne. Albumets mørke perle, både musikalsk og lyrisk sett, er uansett «Lille Mamma» – som er Lars Beckstrøms verk.

I det avsluttende tilttelsporet synger Lillo-Stenberg at «det er nye stemmer som snakker nå». Selv, er deLillos på ingen måte ferdigsnakket – drøyt tredve år etter den ikoniske debuten «Suser avgårde». Bandets unike stil og stemning gjør at det fortsatt er god plass til dem i den norske artistfaunaen – uansett om du har nostalgiske briller på, eller ikke.