Mitt forhold til Aimee Manns musikk startet, som for mange andre, med filmmusikken til «Magnolia». Hun har levert en del bra saker siden den gang, men på «Mental Illness» setter den 56-årige amerikaneren «de vanskelige følelsene» i kjeften på skrustikka – og strammer til, med nådeløst grep.
Manns uttrykk tar på hennes niende plate noe av en avstikker, om ikke en u-sving, fra hennes tidligere produksjoner. Samtlige elleve spor på «Mental Illness» er kledd i akustiske strenger, og hun er svært sparsom med bruken av perkusjon. Denne typiske singer-songwriter-ramma gikk jeg temmelig lei av for en del år siden, men stemningen i Manns låter passer dette formatet utrolig godt.
Aimee har da også et dødelig effektivt trumfkort på lager: I ny og ne kommer en strykerekke snikende. De kiler deg på ryggen med økende intensitet, og griper deg plutselig hardt og uforutsigbart rundt nakken, uten å slippe taket før låten er over.
Det krever sin mester, å bruke udramatiske virkemidler – og allikevel oppnå et svært gripende resultat. Hovedgrunnen til dette, er selvfølgelig Manns betydelige kvaliteter innen låtskriverfaget, som med «Mental Illness» som bevismateriale, aldri har vært bedre. Jeg elsker også hennes lune og varme stemme, som hun bruker med betydelig autoritet.
I den grad det er mulig å uttrykke tristhet på en innbydende måte, evner Mann å gjøre dette. Man får lyst til å kaste seg hodestups inn i bedrøvelsen, og dyrke den, i selskap med «Mental Illness». «Psykisk kan du væra sjøl» sang vår egen Stein Torleif Bjella på sin debutplate, og dette uttrykket renner meg i hu flere ganger i løpet dette albumets 38 minutter lange spilletid.
Det er nemlig ingenting deprimerende med dette albumet, selv om misantropien ulmer under overflaten hele veien. Manns historier formidles med kløkt og små stikk med humor, og hun går ikke i fella med å kontinuerlig presentere seg selv som offeret.
