Ukas liste

«Måtte dere virkelig lage flere plater?!?»

- Tenk om de bare hadde vært så smarte å gi seg etter debuten!
BONO: Han var en habil vokalist. Så skulle han kle seg ut som ei blanding av Satan og Elvis, ringe ministre fra scenen og redde verden. Kunne du ikke bare gitt deg mens leken var god, i 1980? Jo, det burde du!

BONO: Han var en habil vokalist. Så skulle han kle seg ut som ei blanding av Satan og Elvis, ringe ministre fra scenen og redde verden. Kunne du ikke bare gitt deg mens leken var god, i 1980? Jo, det burde du!

Alle som er musikkinteressert kjenner den sviende følelse av nederlag når ens nye helter tryner i oppfølgeren, og dermed sparker bena under genierklæringer og nyvunnen status som «______ (fyll inn genre) redning».

Her er Feedbacks 10 utvalgte debuter som ikke skulle blitt fulgt opp.

Egon Holstads fem utvalgte:
5. RAGE AGAINST THE MACHINE
Debut: «Rage Against the Machine» (1992)


Da singelen «Killing in the Name» kom ut rett før jul i 1992 (parallelt med den selvtitulerte debuten), var det et aldri så lite sjokk. Blandingen av hard rock, rap, hardcore og metal, og en aggresjon og et sanseløst sinne, var virkelig et friskt pust inn mot grungebølgens metningspunkt.

Plata inneholdt flere slike. Åpningssporet «Bombtrack», knyttneveslaget «Bullet in the Head» og «Freedom» ble alle bejublede singler, og bandet eksploderte i popularitet. Som DJ på en rockbar i denne perioden ble man ganske mett av denne plata også, gett.

Likevel er det vanskelig å ta fra den dens fortjente status, selv om det i sin tid var veldig gøy å ødelegge crescendoet på «Killing in the Name», akkurat når vokalist Zack de la Rocha skulle brøle ut «FUCK YOU I WON’T DO WHAT YOU TELL ME!!!», ved i stedet å avspille Karius og Baktus som furtet «IKKE GJØR SOM MORRA DI SIER, JENS!!!». Men det er en annen sak. Og de skulle aldri spilt inn mer enn debuten. Vi trengte det rett og slett ikke. Da de begynte å covre Bruce Springsteen, var raseriet mot maskinene implodert til en furt. Furt against the debut.

4. TRAVELING WILBURYS
Debut: «Traveling Wilburys Vol. 1» (1988)


Ideen var jo elendig. Såkalte «superband» er nesten uten unntak prosjekter som ser bedre ut på papiret enn det høres ut i virkeligheten. Bandene det gjelder er dessuten svært sjeldent spesielt supre. Men bortsett fra bokslyd-produsenten Jeff Lynne (som helt sikkert hadde klart å få både Woody Guthrie, Public Enemy, John Coltrane, Madrugada, Britney Spears, Satyricon, Ghost og Wenche Myhre til å høres ut som E.L.O.), var det virkelig et stjernelag som sto bak prosjektet.

Bob Dylan, George Harrison, Tom Petty og – ikke minst – Roy Orbison klarte da også å levere ei riktig så trivelig debutplate. Og det var åpenbart så trivelig at selv da Roy Orbison døde, følte de seg kallet til å lage mer. Det skulle de selvsagt aldri gjort, da oppfølgeren var en skikkelig forglemmelig gymsokk. At det 17 år senere ble bestemt at det skulle gis ut ei samleplate, fra to plater, understreker bare poenget om at nummer to (som for ordens skyld bar tittelen «3») aldri burde vært utgitt. Griske fusentaster!

3. THE STONE ROSES
Debut: «The Stone Roses» (1989)


Debuten deres er egentlig alt hele den (la oss være ærlige) oppskrytte madchesterbølgen trenger å bli husket for. Jo da, The Charlatans laget noen fine sanger, og helt OK plater, Inspiral Carpets var ikke helt uefne, The Soup Dragons var vel helt greie og Happy Mondays var et overvurdert danseband med en artig frontfigur som gikk rundt i fiskehatt og proppet usannsynlige mengder narko inn i alle kroppsåpninger. Men det var kun The Stone Roses som laget et albummesterverk det er verdt å snakke om i ettertid.

The Stone Roses ga også ut et solid knippe singler, noen også etter debutskiva, men det var i samme draget, med samme, karakteristiske artwork og samme sound som på debuten.

Da de fem år etter slapp «Love Spreads», ante man ugler i paraplydrinken. Vel var det en litt fengende og dansbar låt, med alle gitarene og det intrikate trommespillet til Reni, men da den fulle plata kom, riktig nok med den fantastiske tittelen «Second Coming» (såpass raus skal jeg være), var skuffelsen total.

Her er det mange som er dypt uenige, men mener de virkelig at dette er ei skive de ikke hadde klart seg uten? Det kan jeg virkelig ikke tenke meg. Den fucka opp magien med debuten (og de omkringliggende singlene), og har bare vært en kilde til å trekke debuten ned. Noe den heldigvis ikke klarte til fulle. Til dét var grunnstoffet sistnevnte ble hogget ut av for sterkt. Men de burde latt det bli med den.

2. U2
Debut: «Boy» (1980)


Det er lett å glemme at U2 faktisk var et bra band. Jo da, det er helt sant. På dette tidspunktet var det nesten alternativt å like U2, hvor snålt det enn høres ut i dag.

Men det var før bandet brøt seg inn og begynte å sodomere iTunes-kontoene til hele verdens befolkning. Før The Edge fikk seg ei strikkelue.

Før Bono begynte besudle Johnny Cash.

Før Bono begynte å kle seg i djevelkostyme, kalle seg Mister McFisto (en blanding av Satan og - av alle ting - Elvis) og ringe ministre fra scenen.

Før Bono lanserte «product red» og blant annet lanserte det hykleriske konseptet (herunder et rødt MasterCard) sammen med Oprah Winfrey med slagordet «Nå skal vi shoppe for fred».

Før Bono flyttet hele zilliardformuen sin til Sveits, for å slippe å betale skatt, samtidig som han hadde møter med verdens ledere for å bekjempe fattigdom, og hans eget hjemland sank økonomisk ned i Irskesjøen.

Før alt dette var de en kvartett fra Dublin som laget rock. Og de var slettes ikke så gærne til det heller. De var til og med såpass lovende at de fikk lov til å turnere sammen med Jackie Leven og hans band Doll By Doll. Man kan sikkert hevde at oppfølgerne «October» og «War» var bedre plater, men disse banet på sett og vis veien frem til deres suksess (i motsetning til debuten), og derfor hadde det vært så mye, mye bedre om det bare hadde blitt med denne.

1. THE VELVET UNDERGROUND
Debut: «The Velvet Underground & Nico» (1967)

Her er det nok mange som vil rynke på nesa, men det får så være. Klart, man har ytterligere noen fjonge skiver med Velvet Underground, særlig «White Light/White Heat» (1968), men den er uansett en daff sak målt opp mot debuten. På tredjeskiva («The Velvet Underground», 1968) var det sågar noen fjonge låter som «What Goes On» og «Pale Blue Eyes», og på den fjerde og siste («Loaded», 1970) var låtene «Sweet Jane» og «Rock & Roll» (begge utgitt på samme singel).

Da sisteskiva kom ut, var det den andre uten John Cale, samt at Lou Reed allerede sluttet i bandet før utgivelsesdato, og som om ikke dét var nok, slo ikke engang Moe Tucker trommer på plata, da hun var høygravid på det tidspunktet bandet var i studio. I praksis var det altså bare «de sørgelige restene», eller ei Lou Reed-skive, og han var attpåtil sur på resten av bandet.

Og kunne ikke skivene etter debuten bare vært Lou Reed-soloskiver? Jo. Den industrikalde, tyskklingende stemmen til Nico er jo nettopp det som gjør debuten så grenseløst ikonisk, særegen og signatursterk, selvsagt i eminent samspill med Reeds låter og gitarer. I tillegg var koblingen med Andy Warhol med å mystifisere albumet og bandet ytterligere.

Står derfor inne for påstanden. Få betydningsfulle band i rockhistorien – og her snakker vi øverste hylle – er i større grad assosiert til ett enkelt album, og selv om det er vanskelig å se for seg at «The Velvet Underground and Nico» skulle fått noen ytterligere øket status ved om bandet ble oppløst, om de hadde gitt seg etter 1967, er det en tanke jeg absolutt kan leve med.

Helge Skogs fem utvalgte:

5. N.W.A.
Debut: «Straight Outta Compton» (1988)

De brøt ned døra med et brak, men rotet seg raskt bort, hip hopens første «supergruppe» N.W.A. I ettertid fremstår deres andre, og siste ordentlige album «Niggaz4life» som en våt promp – sammenliknet med den hardtslående, og på mange måter banebrytende debutplata «Straight Outta Compton».

Kollektivets beste rapper, Ice Cube, var rask til å hoppe av Compton-skuta. Resten av crewet led åpenbart som følge av dette, og aggresjonen låt ikke like helhjertet tre år etter gjennombruddet. «Real Niggaz Don’t Die» er den eneste låten fra oppfølgeren som holder nivået fra debutplata. Og nei, den knallharde og knalltøffe funkbomba «100 Miles and Runnin’» var ikke en del av «Niggaz4Life». Den ble lagt til som bonusspor mange år senere.

4. OASIS
Debut: «Definitely Maybe» (1994)

I 1994 var mainstream-rocken preget av kjip pop-punk og grunge-bølgens tilbakestående stebarn: Post-grunge og såkalt «alternativ» rock. Etter å ha sittet i rockens førersete på 60-, 70- og deler av 80-tallet, var sjangeren i England anno 1994 på rask vei inn i den kulturelle ødemarken som gitarbasert musikk fra øyriket i dag befinner seg i. Derfor var Oasis på denne tida et friskt pust av dårlig øl-og-sigg-ånde. I en stadig mer politisk korrekt musikkverden, der rapperne hadde overtatt rollen som musikkens «bad boys», var den delvis konstruerte feiden mellom Gallagher-brødrene og tullebandet Blur nokså underholdende.

Oasis var rå, upolerte og store i kjeften – og dermed lett å identifisere seg med for alle ungdommer som ikke hadde akademikerforeldre og/eller en fortid på «kulturskole». Men viktigere enn alt dette, hadde storebror Gallagher et sjeldent talent for å skrive iørefallende og slitesterke poplåter. Denne evnen viste seg kun i små glimt på oppfølgeren «(Whats’s the Story) Morning Glory?», og har vært missing in action siden.

Hadde Oasis gitt seg etter debutplata, ville de ha blitt sin generasjons Sex Pistols. I 2017 er det derimot ikke mange som tør innrømme at de en gang elsket dette bandet.

3. MISFITS
Debut: «Walk Among Us» (1982)

Et litt snedig, men allikevel korrekt valg. Misfits første plate «Static Age» ble riktig nok spilt inn i 1978, men ikke gitt ut før nærmere tjue år senere. Den styggvakre «Walk Among Us» er dermed bandets offisielle debutplate.

Året etter kom oppfølgeren «Earth A.D.» som isolert sett ikke er noen grusomt illeluktende gymsokk, men lider som følge av at bandsjef, lagkaptein og første-i-alt Glenn Danzig hadde fått for seg at Misfits skulle bli et reinspikka hardcoreband. Denne sjangeren gjorde svært mange andre svært mye bedre, og popinnflytelsen som lå i bunnen av Misfits’ tidligere låter var nå helt borte.

Historien videre, er allikevel langt verre. «The Evil Elvis» lyktes i å utvikle seg videre i sine kommende band Samhain og Danzig (mangelen på ego var aldri noe problem!), men to av hans håpløse Misfits-undersåtter valgte senere å blåse liv i bandliket – uten vokalisten og låtskriveren som del av laget. De har lagt en omfattende innsats i å gjøre Misfits til klodens største klovneband for svært mange av oss.

2. THE DOORS
Debut: «The Doors» (1967)

The Doors mikset inspirasjonen fra The Seeds, Love og årgangsblues, og formet dette til en egen art innen rockfaunaen, som hadde like god gjennomslagskraft hos publikum som hos kritikerne. Selv om deres selvtitulerte debutplate ikke nødvendigvis representerte noe nytt, var den et friskt bris av noe annerledes. Og kombinasjonen av Manzarek, Krieger og Densmore kunne ikke ha funnet en mer passende og potent frontfigur enn den kommende hippie-generasjonens egen James Dean: Jim Morrison.

Morrison måtte dessverre svært snart gi tapt for rusens destruktive krefter, noe hans egen kunst ble skadelidende som følge av. Den unge, aggressive vokalisten ble transformert til en mumlende, parodisk og virkelighetsfjern fjompenisse i rekordfart. Hans medspillere slet med liknende problemer, og klarte aldri å gjenskape den originale gnisten.

De ble i stor grad holdt som fanger av «Øglekongen» sin stadig økende mangel på fysisk og mental tilstedeværelse. The Doors’ senere album ble et produkt av at bandet søkte etter noe de aldri fant, og dårlige råd og/eller formaninger fra plateselskap og produsent Paul Rothchild.

Og vær så snill: Ikke kom drassende med «L.A. Woman» som eksempel på at The Doors ga ut briljante album etter debuten. Den plata har en ordentlig bra låt, nemlig «Riders on the Storm».

1. GUNS N’ ROSES
Debut: «Appetite for Destruction» (1987)

«Appetite for Destruction» sin posisjon i rockhistorien er urokkelig, uavhengig av det grusomme ettermælet Axl Rose og hans innleide tullingbuffé har sørget for. Guns N’ Roses’ debutplate viste et band som ikke var fornøyde med å være nok et puddelrockband. Selv om nevnte herr Rose hadde en lei tendens til å tupere håret sitt på denne tida, gikk det langt verre da han senere åpenbart begynte å tupere hjernen – noe hans sjefsrolle på oppfølgerne «Use Your Illusion» 1 og 2 er tydelig bevis på.

Skandalerockerne bragte med debutplata inn elementer av The Rolling Stones, Chuck Berry og punk, i en glamrockscene som på dette tidspunkt hadde mistet alle røtter tilbake til den originale rocken, og fremsto som en orgie av hårspray, klisjeer og hjernedøde stadionrockrefrenger. Dette nye bandet hadde ikke vaska seg, og gjorde rocken farlig igjen, for en stakket stund.

Uheldigvis tok Guns N’ Roses seg alt for god tid til å lage oppfølgeren, som etter hvert ble oppfølgerene – selv om den sammenraskede «G N’ R Lies» fungerte som et placebo for bandets minst kritiske tilhengere. Med unntak av singelen «You Could Be Mine» og et par andre lykketreff, var bandet som ga ut «Appetite…» ikke til å kjenne igjen.

Komposisjoner som «Estranged» og den heslige «November Rain» gir faktisk god innsikt i opphavsmann Axl Rose sin psyke. Problemet er, at dette ikke er noe pent syn. Disse låtene er som gigantiske fleskeberg pumpet full av krem, og dynket i sirup. 

Historien om oppfølgeren til denne dobbeltutgivelsen er vel å regne som den mest ko-ko noensinne, men den får vi ta for oss som om … skal vi si 16-17 års tid?


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.