Jeg har tidligere omtalt han som rockens viktigste mann, og da han tidligere i år døde i en alder av 90, kom Chuck Berrys enorme fanklubb virkelig til syne. Noen måneder senere kommer altså hans siste album på markedet, og «Chuck» er faktisk hans første plate siden 1979. Altså før undertegnede kom til verden (!).
Som låtskriver, er Chuck Berry rockens største og viktigste. I hans storhetstid på 50- og 60-tallet, var han langt mer mangfoldig enn mange virker til å ha fått med seg. Berry medvirket riktig nok selv til andres sneversyn med å bruke den samme gitarintroen på halvparten av sine låter, men det er allikevel mye hav mellom båter som «Maybelline», «You Never Can Tell» og «Havana Moon». Uttrykket på dette posthume albumet rommer overraskende mye.
Gitarspillet er fortsatt vitalt (her skal det sies at det ikke foreligger noe informasjon om hvor mye av dette som er utført av Berry selv), men vokalt sett har alderdommen gjort rock’n’roll-legenden litt spakere. Tekstmessig, byr hans siste plate på blandet drops. Chuck fikk sjelden ros for sine tekster, men de var ofte både morsomme og fiffige.
Les Helges hyllest til Chuck Berry: «Hill! Hill! Kongen av rock’n’roll!»
At folk ikke forsto at mannen sang låter om sin egen penis, sex med mindreårige og det som verre var, er ganske utrolig. Ku Klux Klan fulgte heldigvis ikke med i timen, da denne «Brown Eyed Handsome Man» i sin tid herjet på hitlistene. Rock’n’roll har jo alltid handlet om sex, og selv om gamlefar holder sin indre mannsgris i sjakk på sin siste plate, har han egentlig bare justert sine blødmer til å passe inn i det moderne ordskiftet – som når han hyller kvinner med «software» som matcher hans «hard drive».
I tillegg til Berrys stødige backingtrio inneholder «Chuck» også bidrag fra yngre krefter – blant annet tre blad av mannens eget avkom. Bluesrocker «versjon 2.0» Gary Clark Jr., Rage Against the Machines’ Tom Morello og soulshouteren Nathaniel Rateliff har også tatt turen innom Berrys hjemmestudio, uten at deres input virker til å ha gjort en enorm forskjell.
Grunnen til at Chuck Berry ikke ga ut noe nytt album de siste 38 årene av sitt liv, på tross av at han opprettholdt en karriere som ettertraktet konsertartist helt til kroppen takket for seg, er nok at denne stamfisken – rent kreativt sett – ikke hadde mer å by på. Flere av låtene på «Chuck» er rett og slett nye versjoner av mannens gamle hits. «Lady B Goode» er en flau sak, mens han karibiske flørt i form av «Jamaica Moon» («Havana Moon») fungerer bedre. Paradoksalt nok, er platas beste spor faktisk også det mest atypiske: Den sløye snakkebluesen «The Dutchman».
Ingen trenger denne plata. «Chuck» er ikke noe uverdig siste farvel fra en mann som snudde både populærmusikken og populærkulturen på hodet, men det er heller ikke hans siste plate Chuck Berry kommer til å bli husket og elsket for. Vi har fortsatt hans enorme, og enormt sterke, diskografi fra 1955 til 1979 å kose oss med. Der finner man hundrevis av låter som vil leve lengre enn oss alle.
