Som sanger og låtskriver i duoen The Black Keys, har Auerbach presentert en ny innfallsvinkel og et nytt resultat for hvert album. Den lille råtassen har også fått utenomekteskapelig utløsning gjennom det tidvis strålende sideprosjektet The Arcs, der amerikaneren mikset hip hop og funk inn i en psykedelisk deig av herlig pop.

Om Auerbach er lei trynet til trommis og kollega Patrick Carney, vet jeg ikke. «Waiting on a Song» er uansett Dans andre soloalbum, etter at han i 2009 slapp debuten «Keep it Hid» – en litt ujevn plate, som allikevel inneholdt et par av de beste låtene i hans artistkarriere.

Bluesrocken fra tidlig 2000-tall har Auerbach forlatt, selv om man selvfølgelig kan argumentere for at den ligger i bunn av det aller meste. Denne plata er derimot det mest poppa denne Ohio-fødte artisten har gjort til dags dato. Han gaper nok en gang over en rekke sjangre i ett og samme jafs, men min innledende frykt for at Auerbach skal rote seg bort i en jungel av uttrykk og/eller sitt eget ego viser seg å være falsk alarm.

Denne musikken er så smakfullt utført at det blir vanskelig å pirke. Det er en boblende lekenhet hele veien. Instrumenteringen er som et rikholdig smykke, uten at Auerbach faller for fristelsen å pynte låtene med juggel. Musikken får rom til å puste – som igjen gjør detaljene tydeligere. Gitarene, strykerne, koringene og perkusjonen kommer ikke i konflikt med hverandre.

Musikkproduksjon virker som en stadig mer truet og/eller oversett kunst for tiden, da de fleste artister kan gjøre sine innspillinger på lavt budsjett og knapt tidsskjema. Dan Auerbach er slik sett svært heldig, som har sine egne sjefsgener å ta i bruk. Hans evner i studioets kontrollrom har blant annet Valerie June, Nikki Lane, Lana Del Rey og Michael Kiwanuka allerede nytt godt av. Og ikke minst Dr. Johns «Locked Down», som jeg holder som et av dette millenniets soleklare albumklassikere.

Den nåværende faren for herr Auerbach er at han aldri lar produsentbrillene ligge, og noen ganger fokuserer mer på detaljene enn selve råmaterialet. Men jo flere gjennomlyttinger jeg spanderer på denne plata, desto sterkere sitter låtene. Denne gang er det ti av dem – alle sammen amerikanskfødt popmusikk av forskjellige typer.

«Malibu Man» forblir min favoritt, der klassisk Motown låner litt muskler og patos fra Springsteensk «heartland-rock». Ellers er det bare å invitere til referansefest, hvis vennene dine er opptatt av herlige, meningsløse musikknerderier.

Den gjennomgående stemningen på «Waiting on a Song» er snevrere enn den fargerike måten disse følelsene uttrykkes. Den emosjonelle bredden Auerbach tidligere har vist, og da spesielt på The Black Keys mesterverk «Brother», uteblir i flekkene. Her går det stort sett i dur – uten at dét i seg selv er noen synd.

Dan Auerbach er uansett blant de aller mest interessante musikkhodene i sin generasjon, og selv om han har enda et gir å gå på, består «Waiting on a Song» av feiende flott popmusikk.