Verden ville blitt fattigere uten Jason

Herr Isbell trøkker til på sitt syvende soloalbum.

Han er blant spydspissene i sin generasjon, innen den omfangsrike og ditto diffuse «americana»-disiplinen, Jason Isbell. 38-åringen fortsetter å gi ut svært solide album, med nokså korte intervaller, og jeg kan ikke forestille meg at «The Nashville Sound» vil representere noen slags skuffelse for bekjente av mannens musikk.

De fleste countryfans kjenner Nashville-soundet som 50-tallets mer poppa og ekspansive arvtaker til den mer plumpe og spritmarinerte forløperen honkytonk. Jason Isbell er allikevel overhodet ikke noen moderne utgave av Jim Reeves – eller Patsy Cline, for den saks skyld. Hvis, tittelen tatt i betraktning, Isbell og kompani ønsker å presentere det «nye» Nashville-soundet med sin nye plate, har vi mye snacks for øret å glede oss til i tiden fremover.

Både Isbell og hans medspillere viser at de takler et bredt utvalg av uttrykk godt; hans soloplate nummer syv er et variert album. Som et ekte sørstatsorkester, behersker The 400 Unit langt mer enn bare countryrock. De har også vist seg å være funky i flekkene, blant annet da de backet Isbell i en strålende tolkning av Candi Statons soulklassiker «Heart on a String» noen år tilbake.

At produsent Dave Cobb tas i bruk av mange andre fremskutte artister med kraften til å sette dagsordenen, og ikke bare følge den, er neppe tilfeldig. Han vet å være økonomisk til rett tid, og samtidig holde styr på alle komponentene idet The 400 Unit – pluss en strykerekke – slipper hele arsenalet løs.

Rockpedalen trykkes inn med stor kraft på enkelte låter. Dette har Isbell allerede bevist at han behersker, også som et tidligere sentralt medlem av det Alabama-baserte ensemblet Drive-By Truckers, som i nyere tid mer eller mindre alene har puffet en oppdatert  sørstatsrocken over Mason-Dixon-linjen, og videre over Atlanteren. 

På «The Nashville Sound» finner vi også noen av Isbells vakreste, mest tandre låter så langt. «Tupelo» balanserer følelsen av forelskelse med en åpenbar sentimentalitet i bunn, uten tabloid språk eller svulstige virkemidler. På «Last Of My Kind» flytter Isbell den universelle outsider-rollen inn i sine opplevelser fra college og storbyen, og på «White Man’s World» pirker han skyldbetynget i det åpne såret som sørstatenes fortsatte raseskille representerer.

Helt uavhengig av sjanger, er Isbell en av nåtidens store formidlere av musikk. Mannen er en historieforteller av ypperste klasse, og innehar denne x-faktoren som løfter musikken hans ut av den tallrike, grå massen av boblere. Samtidig gir han oss kritikere (eller kanskje det bare er meg?) en stor utfordring i å forklare hans melodiske eksellense. The proof is in the pudding, som det heter på sånn passelig godt norsk.

Denne artistens pågående elsk-hat-forhold til kulturen og menneskene i sine hjemtrakter fører med seg mange interessante betraktninger. Musikk og lyrikk kan ikke oppnå større heder enn å oppleves som en berikelse, og musikkverdenen ville definitivt ha vært fattigere uten Jason Isbell.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.