I fjor signerte bandet med opphav i Tromsø en avtale med verdens største plateselskap for hardtslående musikk, Nuclear Blast.
Den Tyskland-baserte labelen er mest kjent for å gi ut musikk innen alle subjsangre av metal, men sjangermessig har ikke dratt Pristine inntatt stålverket. Den utstrakte turneringen plateselskapet har muliggjort, har allikevel gjort bandet godt.
Nye erfaringer og impulser er alltid et pluss, og «Ninja» er Pristines mest varierte album så langt.
Les vårt intervju med frontfigur Heidi Solheim: – Man må bare peise på!
Den funky «You Are the One» og den hardtslående singelen «Sophia» sørger for en «høykarbo» innledning på skiva. På gospellåten «The Perfect Crime» dukker bandet rett ned i kjelleren, før de i klimakset reiser seg med knyttede never, hyttende opp mot himmelen. Få band kan vise samme spennvidde i løpet av ti minutter, og Pristine står heller ikke stille i løpet av den påfølgende halvtimen av «Ninja».
Samtidig har Pristine en tydelig identitet. Denne identiteten er selvfølgelig sterkt knyttet opp mot vokalist, låtskriver og bandsjef Heidi Solheim. Målselv-dama er et naturfenomen, med en energi og galskap som lar rockmaskineriet hoppe i flere retninger, men alltid lander med nedslag til gode stilkarakterer.
Bandet var Spellemann-nominert i blueskategorien for sin forrige plate. Dette bluesstempelet er ikke direkte misvisende, men peker kun mot én av ingrediensene i den musikalske kompotten. Pristine spiller egentlig en egen bastardversjon av sørstatsrock, i og med at brorparten av deres inspirasjonskilder stammer fra områdene rundt Mississippi-deltaet. Funk, soul, blues, jazz og gospeltradisjonene låner motorkraft og kledelig nonchalanse fra spydspissene innen den nå klassiske 70-tallsrocken, med eksempler som Grand Funk Railroad, Led Zeppelin og Allman Brothers.
Kule riff og groove er en udødelig kombinasjon, og «The Parade» er denne platas kroneksempel i så måte. Platas to siste spor er av mer overraskende karakter: «Jekyll & Hyde» er et syv minutter langt dypdykk i egne demoner, mens «Forget» er en tander ballade. Der førstnevnte er majestetisk, er sistnevnte pregløs og småkjedelig, og hadde rent stilmessig passet vel så bra på en av Solheims soloplater, som i dette svette og bredbeinte selskapet.
Produksjonen er stram, men rik. Pristine trenger ikke ta i bruk spesielt mange instrumentelle komponenter, da hver enkelt utøver gjør en eksemplarisk jobb med å forsterke groovet og melodiene. At dette albumet er spilt inn på kun én (!) dag, er nesten vanskelig å tro på, men beviser at Espen Elverum Jakobsen, Åsmund Wilter Eriksson, Anders Oskal og Aleksander Kostopoulos – i tillegg til råskinnet Solheim – er musikere av topp internasjonal klasse.
Kun et drøyt år etter forrige album, har Pristine gitt ut sitt beste verk til nå, med «Ninja». Er fjelltoppen nådd, eller kan dette bandet klatre enda høyere? Det blir i alle fall spennende å følge med.
