Den unge Oslo-artisten Charlotte Dos Santos er et navn jeg både tror og håper å høre mye fra fremover. Debutplata er ikke stilren eller lytefri, men jævlig classy. En stemme som dette har jeg savnet her på berget.

Den New York-baserte artisten stjeler, med finesse, både fra både øst og vest. Tydelige spor av Stevie Wonder, The Impressions og latino ligger i bunnen av musikken, men innflytelsen fra den kvinnelige vokaljazzen fra pre-soul-tider er også tydelig.

Dos Santos har ikke den vulkaniske kraften eller omfattende rekkevidden til hennes uttalte heltinne Sarah Vaughan, men hun har mye personlighet. Hun synger sløyt og uanstrengt sexy, med en tydelig selvtillit.

I tospann med produsent Fredfades viser sangeren en dragning mot 70- og 80-tallet – i hovedsak representert gjennom den varierte bruken av synth, og retro-faktoren i soundet fra trommemaskinene. Det låter varmt og smukt, og de eneste ankepunktene er noen få produksjonsmessige feilskjær, der bruken av «atmosfæriske» effekter som vinyl-overflatestøy drar for mye oppmerksomhet bort fra melodiene.

Singlene «Red Clay» og «Good Sign» sørget for høye forventninger, men disse låtene overgås faktisk av platas tittelspor, som er tre minutter og førtiseks sekunder pur nytelse. En hit er sjeldent så åpenbar som denne låten, som er en mesterklasse i less is more (sorry, Yngwie!), der smarte og utrolig fengende melodiske variasjoner topper en repeterende rekke akkorder. Dette er hva du kommer til å høre i parken og på stranda de kommende sommermånedene, bare så du vet.

De ti låtene på «Cleo»åtene er korte og poengterte, men Dos Santos lykkes også i ta noen avstikkere ut i eventyrland, som i den drømmende «Take It Slow».

Toppnivået til Charlotte Dos Santos er skyhøyt, og selv om det blir litt småsurr innimellom høydepunktene på «Cleo», er dette en fabelaktig debutplate.