Dette er helt enormt rørende

Nå kan du vinne verden, Peter.
BACK FROM THE GRAVE: Ryktene om Peter Perretts død var heldigvis sterkt overdrevne. Hans første plate på 21 år er en seriøs kandidat til å bli ei av årets beste plater.
(Foto: Press/Domino)

BACK FROM THE GRAVE: Ryktene om Peter Perretts død var heldigvis sterkt overdrevne. Hans første plate på 21 år er en seriøs kandidat til å bli ei av årets beste plater. Foto: Press/Domino

For dette er sensasjonelt bra. Og det er helt enormt rørende.

Peter Perrett er virkelig et av de tapte genier fra England. Geni er rett nok et uhyre misbrukt og inflasjonsødelagt begrep, men når det kommer til Perrett, er det helt på sin plass.

De tre platene han ga ut med bandet The Only Ones (i 1978, 1979 og 1980) er alle av så gjennomgående skyhøy kvalitet at det er få som matcher å bli sammenlignet med dem.

Likevel ramlet de gjennom alle stoler. De ikledde seg ikke punkernes jakkemerker og uniformer (Perrett selv så ut som den verste gi faen-kloningen av Keith Richards man kan tenke seg), og de var gode til å spille, noe som falt de slitsomt regelstyrte punkerne tungt for brystet.

De var ikke like sutrete og poserende som The Smiths. De hadde ikke CBGB’s-kultusen til Television. De var ikke like myteomspunne som Alex Chilton. De hadde ikke hipstermedvinden til The Replacements. Ikke de umiddelbare hitlåtene til Echo & The Bunnymen. Og Peter Perrett ble aldri så død som Ian Curtis eller Johnny Thunders, selv om han strakk strikken veldig i å møtes på halvveien.

Men gud hjelpe alle andre, så bra de var. Jeg holder ingen av de ovennevnte over dem, og jeg liker – for ordens skyld – alle sammen godt. Låtene til The Only Ones var varierte og suverene, drapert med John Perrys lekre gitarlicks og bevæpnet av Perretts allerede livstrøtte, misantropiske, dystopiske og sylskarpe tekster. Liveopptakene de gjorde (blant annet deres «The Peel Sessions») var noe av den beste rocken som ble fremført uten playback i deres samtid.

Så sa det jaggu stopp. Et liv omtrent uten inntak av annet enn kjemikalier satte Perrett på perrongen, mens musikkbransjen gikk videre, og The Only Ones forble et kultnavn for en mindre (dog tilbedende) krets. Det er direkte urettferdig, i den grad slike parametere lar seg bruke med mening i denne jungelen.

Et habilt solocomeback under navnet The One i 1995 og 1996 (to EP-er og én fullengder) forandret ikke særlig på den saken. Samme med noen internt bejublede reunionkonserter med The Only Ones.

At Perrett nå i det hele tatt står oppreist er et medisinsk under. At han så til de grader leverer kunstnerisk er noe av det samme, skjønt han aldri har gjort noe som har vært i nærheten av dårlig. Nå har han fått med seg sine to sønner i bandet, etter en hyperaktiv låtskriverraptus, der 40 låter er nedskalert til 10 ferdig innspilte.

Tittel- og åpningssporet har allerede vært ute som singel, og er et uforfalsket tyveri av The Velvet Undergrounds «Sweet Jane». Ironisk nok, Perretts erkelondonske aksent til tross (innspillingene med hans første band, «England’s Glory», ble i sin tid mistenkt av flere plateselskap for å være uutgitte demoer med det legendariske New York-bandet). Tekstmessig er den litt forstyrrende på resten av skiva, da den er småharry og bryskende. Men bra låt, enn si plagiat, for all del.

Resten er en ren parade, og låttittelen «An Epic Story» er et fint anslag, melodimessig som tittelens innhold. For dette er sannelig episk. Og fryktelig romantisk og rørende. «If I could live my whole life again, I choose you», messer han i refrenget, til kona si, som han i en alder av 17 år ble gift med (i 1970).

Man kan jo bare forestille seg hva de har vært gjennom sammen. Men to sønner har det blitt midt i alt kaoset, og de trakterer altså bass og gitar i hans nye band, og det på utmerket vis, og ikke på et forstyrrende nepotisme-vis, slik f.eks. Johnny Cash kunne terrorisere sine fans med.

«I’ll always be a part of you/ You’ll always be a part of me», slenger han som et verbalt slengkyss i rommet på «Troika», der hans demoner og gale valg tematiseres. Dette er altså mannen som i sin tid skrev The Only Ones-linjene «Love is just destruction disguised under another name («No Solution») og som startet deres eneste nesten-hit («Another Girl Another Planet») med «I always flirt with death / I look ill but I don't care about it», en låt som er like troika-problematisert, da man aldri helt skjønner om han synger om seg selv og dama eller heroin, eller begge deler.

Peter Perrett har alltid vært en mester i å stable ord oppå hverandre og få det til å flyte sømløst inn i musikken sin, og det er nærmest ubegripelig at dette er akkurat like intakt i 2017 som det var i 1978. Jeg tar meg i å bli på gråten flere ganger i løpet av plata. Man blir sannelig mer og mer lettrørt med årene. Peter og jeg!

Dessuten låter det helt nydelig. «Living in My Head» er så gitartung og tøff at det kunne vært hentet rett ut fra katalogen til The Only Ones, og det følsomme basspillet til Perrett Jr i låtens mellomparti er direkte utsøkt. Også er det en fryd å høre den distinkte engelskengelsken fra hans tunge, når han utbryter «Sometimes I find it hard to say no» (tu sæii nøuuuu!).

Dette er ei oppsiktsvekkende bra plate, på mange måter. Men jeg skulle gjerne likt å høre de 30 låtene som ble vraket fra siste runde. Og, please, ikke la det gå 21 år til neste gang.

En seriøs kandidat til ei av årets to, tre beste skiver, dette. Knallsterk femmer (Tidal- og Spotify-link under).


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.