5 myke og harde musikkanbefalinger for sensommeren

Er du hypp på å høre litt ny, knakende bra musikk? Feedback plukker i dette oppsamlingsheatet ut fem anbefalte album fra sommeren 2017.
MIRANDA LEE RICHARDS Foto: Presse

MIRANDA LEE RICHARDS Foto: Presse

Å holde styr på ny musikk er jaggu ikke lett i sommerferien. Man skal gjerne være sosial, både drikke alkohol og spise softis, samtidig som man raser fram og tilbake fra nye byer, land og kontinenter. Noen av oss må attpåtil ta over ansvaret fra offentlige og private institusjoner, og passe våre egne unger i store deler av døgnet.

Derfor presenterer Feedbacks egen kjernekar Helge Skog her fem kanonplater du bør sjekke ut, innenfor  begge  typer musikk: Både rock og roll! Pluss litt annet, viser det seg faktisk. For maksimal kombi-nytelse, scroller du selvfølgelig ned til bunnen av artikkelen, og setter på spillelista med utvalgte knallerter fra følgende fem album, mens du prøver å huske hvor du la lesebrillene fra deg.

SHEER MAG
«Need To Feel Your Love»
(Static Shock)

SHEER MAG: Albumcover

SHEER MAG: Albumcover

Etter et knippe EP-er er det endelig tid for debutalbumet til Pennsylvania-kvartetten Sheer Mag. Skiva smeller i gang med det steinharry, bredbeinte gateslagsmål-anthemet «Meet Me in the Street», og her snakker vi classic rock med høy Thin Lizzy-faktor over riffinga.

Det er også mye av fandenivoldskhet fra garasjerocken, samt skamløsheten som kjennetegner powerpop, i svetteperlene som drypper ned på Sheer Mags gitarstrenger. De låner attpåtil noen triks og grooves fra funk og disco. Hør bare det utrolig smittende og solrike tittelsporet, som hører hjemme på alle sommerlige miksteiper med respekt for seg selv. Denne perla er som skapt for nakenbading i euforisk og bekymringsløs sjampisrus.

Bandet skriver sjeldent sterke låter, og amerikanernes meloditeft spretter energisk ut av høyttalerne. Mange av oss musikkjournalister maser mye om hooks innen popmusikk, og dem som fortsatt måtte lure på hva dette er kan lytte til Sheer Mag for forklaring. De fester musikalske kroker i hjernen din, i nær samtlige vers, refrenger og gitarlicks.

Sheer Mags mest åpenbare styrke, er allikevel vokalisten Tina Halladay. Dama er et musikalsk kraftverk. Hun synger med en soulinfluert knekk i stemmen, og presser sitt fysiske instrument så langt remmer og stemmebånd kan holde. Halladay er for den moderne rocken, hva hennes navnesøster fru Turner var for R&B på 60-tallet.

Kommer vi til å få høre en bedre rock’n’roll-plate enn «Need To Feel Your Love» i 2017? Disse tolv sporene fra mine (og forhåpentlig også alle andre sine) nye helter er såpass bra at jeg faktisk blir usikker. «Need To Feel Your Love» er som en tolvretters retters meny bestående av musikalsk indrefilet, der kjøttet blir mørere og saftigere for hver servering, og hvilerettene bare øker appetitten. Nam!

SHEER MAG Foto: Steven Ruud

SHEER MAG Foto: Steven Ruud


MIRANDA LEE RICHARDS
«Existential Beast»
(Invisible Hands Music)

MIRANDA LEE RICHARDS: Albumcover

MIRANDA LEE RICHARDS: Albumcover

Flaut nok, sov jeg i timen da California-kvinnen Miranda Lee Richards i fjor ga ut skiva «Echoes of the Dreamtime». Jeg håper å bli benådet, da jeg kan melde at artisten fra California denne gang har enda mer snacks i kofferten.

På Richards' motorvei kan lytteren velge mellom mange filer. Er det en ting 42-åringen ikke er, så er det ensporet. Kosmisk mystikk avløses av møkkete sørstatsboogie – med tydelige popelementer, litt americana, samt rock i krysningspunktet mellom Neil Young og Grateful Dead med på det musikalske lasset.

Å krysse sjangergrenser er ikke vanskelig, men artistene som evner å gjøre dette med et stilfullt skuldertrekk er sjelden vare. Her viser Richards seg som et av essene i kortstokken, og musikken fremstår ikke som skoleflink eller overprodusert. Den er nok snarere et resultat av en selvsikker artist som gir sitt talent frie tøyler.

I 2017 overgår Richards’ evner som låtskriver den yngre versjonen av samme kvinne: Hun som på 90-tallet ble plukket opp av Brian Jonestown Massacre, og senere har samarbeidet med The Jesus & Mary Chain. Jeg krysser fingrene for at hun gir ut en ny skive også til neste år.

PS. Ukas fun fact er at Miranda Lee Richards lærte å spille gitar av Metallicas Kirk Hammett (!).

JABBA
«Vice»
(Loyal Blood)

JABBA: Albumcover

JABBA: Albumcover

Tromsø-baserte Jabba er en «drum 'n' bass»-duo helt utenom det vanlige. Energibuntene Rolf-Ole Rydeng Jenssen (vokal/bass) og Lars-Erik Kroken Mikkelsen (trommer) gikk i starten av karrieren under navnet Jabba the Butt, men nå har rockskuta kvittet seg med overflødig last i akterenden, pluss det progressive/kunstneriske halehenget som preget musikken på deres debutalbum.

At den rakettforma utblåsningen så vidt passerer 21 minutters spilletid, er da også et tegn på at duoen har gått for en mer kjøtt-og-potet-tilnærming denne gang. Noe som funker svært bra. «Vice» er åpenbart inspirert av punkrock på høyoktan, der Zeke, Motörhead og Cro-Mags kan brukes som referanser, selv om Jabba naturlig nok har et annerledes sound enn nevnte band.

Jenssen er en badass bak mikrofonen, noe han også har bevist som et kjernemedlem av Norges beste doom metalband Reptile Master. Hans blodgurglende og fryktinngytende røst løfter Jabba, og derfor blir det irriterende at vokalen er sendt i skammekroken når denne skiva gikk gjennom miksepulten.

Den nye utgaven av Jabba er den beste jeg har hørt og sett fra disse to bandittene, og jeg gremmes fortsatt over at jeg bare rakk å se drøye tyve minutter av duoens konsert på sommerens Buktafestival. Musikk som dette nytes selvsagt best med volumet på elleve, og Jenssens jordskjelvbass dundrende gjennom gulvet.

At albumcoveret er et fotografi av Tromsøs mest mislykkede forsøk på tagging, synes jeg er en fin bonus.

JABBA Foto: Adrian Paulsen

JABBA Foto: Adrian Paulsen


MR. JUKES
«God First»
(Island)

MR. JUKES: Albumcover

MR. JUKES: Albumcover

Noen kjenner nok den britiske multimusikeren Jack Steadman fra bandet Bombay Bicycle Club. Selv hadde jeg aldri hørt navnet før en bekjent tipset meg om denne plata, men «God First» viste seg øyeblikkelig som et innbydende album. Den messende førstelåten «Typhoon» leder oss inn i førti minutter som rommer mye god og svært variert musikk.

Soulsjangeren er hovedpulsåra i musikken til Mr. Jukes, men det er også mye jazz og electronica på den velkomponerte menyen til briten. I løpet av de ti låtene kommer mange komponenter sammen. Kontrabass, blåsere og samplinger spiller ikke bare «på lag»; den smarte og rike instrumenteringen sørger for at man oppdager nye, lekre detaljer for hver gjennomlytting. Stemningen svinger – fra fullt dansegulv lørdagskvelden, til restitusjonsøkta søndag formiddag.

Han er ikke mye til sangfugl, Steadman. Og med et utseende som en ung Woody Allen angrepet av hissig hodelus, var det nok ekstra smart å leie inn et knippe vokalister fra eliteserien, for å gjøre nettopp denne jobben. Reggaeveteranen Horace Andy duellerer sømløst med hip hop-nestorene De La Soul på «Leap of Faith», mens dynamittgubben Charles Bradley synger PA-anlegget i stykker på «Grant Green». Sistnevntes evne til å låte som om både hjertet og stemmebåndene revner samtidig overgås fortsatt bare av hans foregangsmann James Brown.

Platas hjørnesten er allikevel «From Golden Stars Comes Silver Dew, der Donny Hathaways datter Lalah stjeler showet.

«God First» er et overskuddsprosjekt som blottlegger en imponerende kreativitet – både i låtskrivinga og produksjonen. Dette er musikk laget av en musikknerd, for et musikknerdpublikum – som selvfølgelig er en kompliment.

MR. JUKES Foto: Presse

MR. JUKES Foto: Presse


MUNICIPAL WASTE
«Slime & Punishment»
(Nuclear Blast)

MUNICIPAL WASTE: Albumcover

MUNICIPAL WASTE: Albumcover

Nye musikalske oppdagelser som tar deg totalt på senga, samt rister litt i fordommene, er noe av det fineste man kan oppleve. Men det trygge og forutsigbare er ofte også svært tilfredsstillende. På tivoli tar man alltid den morsomste karusellen mer enn én gang, ikke sant?

Municipal Waste er slik sett thrash metal-sjangerens Ramones; et ordentlig tegneserieband som holder seg til sin hardtslående lest. Allikevel gleder man seg til å høre «den samme plata på nytt igjen» fordi det låter friskt, helhjertet – og rett og slett jævlig bra. Amerikanernes sjette fullengder matcher nok ikke bandets egne sjangerklassiker «The Art of Partying», men «Slime & Punishment» har fått mange timer i undertegnedes headset denne sommerferien.

En av Municipal Waste sine største styrker er den totale mangelen på selvhøytidelighet. Albumtittelen, coveret og låttitler som «Bourbon Discipline» og «Shrednecks» er selvsagt svært barnslige – men hva slags blodfattige tusseladder er det egentlig som ønsker seg voksen og reflektert metal?

Humor er selvsagt allikevel ikke nok til å få full ståpels, men i Virginia-bandets tilfelle er fete riff aldri mangelvare. Samspillet er mildt sagt homogent, og det moshpit-vennlige drivet får testosteronet til å rase gjennom skrotten.

Liker du crossover-thrash, og ikke er en av disse sørgelige «teutoniske» puristene, har du mange herlige ørefiker i vente på «Slime & Punishment». Innenfor sin nisje er det kun Toxic Holocaust, Power Trip og Iron Reagan (av dem jeg kommer på i skrivende øyeblikk, i alle fall) som holder tritt med Municipal Waste.

MUNICIPAL WASTE Foto: Nuclear Blast Records

MUNICIPAL WASTE Foto: Nuclear Blast Records





iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.