Det er nesten så jeg får lyst til å ta på meg hverdagsklær og Aftenposten-sjefredaktør-tittelen og skrive et engelsk «Dear Dave, now is it fuck me enough»-brev, for Foo Fighters er altså i ferd med å bli det aller mest utålelige orkesteret der ute, og i hvert fall blant dem som hevder å spille rock.

Dave Grohl var i sin tid en viktig trommis i et band som var viktig, men det er et kvart århundre siden og teller ikke nå. Hans kjappe gjesteopptreden i QOTSA hjelper heller ikke. For som frontfigur i Foo Fighters er han i dag mer en trussel mot rocken enn en forkjemper for den.

Og, ja, jeg vet jeg har skrevet lignende om dem før, men så lenge Dave Grohl fortsetter å belemre rocken med dette meningsløst middelmådige rælet, må man jo fortsette å påpeke det.

Man slutter ikke å si at det er dumt med krig og sult, bare for at det alltid skjer. Krig er dumt. Sult er fælt. Terror er kjipt. Søppeldumping i havet er teit. Og Dave Grohl og Foo Fighters er ræva, og de lager påtatt jovial stadionrock («rock») helt uten sjarm eller kvalitet. Og nå må de slutte med det.

For hva i alle dager er det han og bandet holder på med? Rock er det iallfall ikke, noe som på sett og vis er formildende, såpass raus skal jeg være, men så lenge de forleder folk ned i avgrunnen til å tro på det, kan vi ikke sitte stille og se på at våre medmennesker stuper ned i evig fortapelse mens dette kjønnsløse miget marinerer trommehinnene deres og ødelegger musikalske liv der ute.

Og denne gangen er det mer meningsløst enn noensinne fra denne kanten.

Dave Grohl er i ferd med å bli som Bono, der han tilsynelatende ser ut til å samle på gjestemusikere han har spilt sammen med, som ei slags bisarr – og verdens lengste – musikalske bucketlist han driver og kompletterer. Og der dette er viktigere enn å lage bra musikk sammen med bandet sitt.

Denne gangen har han med seg et digert knippe. Justin Timberlake, jazzsaksofonisten Dave Koz, Alison Mosshart, Inara George, Shawn Stockman fra Boyz II Men og – av alle – Paul McCartney på trommer.

På trommer, altså. Så mye for det påtatte Ringo-er-et-geni-pisset Grohl har utbasunert i sosiale medier. Ringo er som kjent et geni. McCartney ikke.

Grohl & co. høres nesten bestandig så sjukt masete ut. Ta for eksempel låten «The Line», der han brøler gutturalt og med så mange «heeeey, hoooooo»-fraseringer at det høres ut som en forkastet cupfinalesang fra Hank Von Helvete og Jenny Jenssen. Nei, det var ikke en kompliment.

De mest «rocka» låtene til bandet har i det hele tatt alltid vært et problem, men de mer rolige og melodiøse tryner også. Selv den forsiktige, og forsøksvis søte, «Happy Ever After (Zero Hour)» viser seg å være et kjempeproblem. Ved første lytt er det ikke så verst, men så hører man at det er et skamløst og evneveikt tyveri fra The Beatles’ «Across the Universe», og målt opp mot Lennons original suger selvsagt Foo Fighters-forsøket våt hundepung med verkebyller.

Det hele er så tilgjort, så påtatt feinschmecker-gjennomtenkt og så enormt lite kult at jeg sliter med å finne noe tilsvarende kjipt i vår samtid.

Dette får U2 til å fremstå som et fremoverlent og sultent The Stooges. Dette får Marcus & Martinus til å virke som The Beatles’ naturlige og kjærkomne arvtagere. Dette er bandet som får Red Hot Chili Peppers superkjipe klesbutikkfunkrock til å høres ut som det friskeste og beste laget av rytmisk musikk.

Foo Fighters er gjengen som gjør at man føler fremveksten av EDM og alle slags meningsløse «konserter» med vinkende DJ-er med bakfrem fiskehatt er noe verden fortjener. At det er rockens velfortjente smertehyl på vei ned i grava, sammen med FM-radioer, walkman-spillere, CD-singler med Spin Doctors og hvite dreads.

Også kommer sikkert noen trekkende med at Dave Grohl er så kul fordi han spilte masse konserter med gipset fot. «For tenk at det hadde liksom aldri Justin Bieber kommet til å gjøre, nemlig!», kan jeg høre runge svakt der nede fra den kulturelle skjærsilden.

Men ble det bra rock av det? Nei, det ble det ikke. Akkurat som at Tande P ikke ville blitt bedre til å padle med kajakk uten hender. At han hadde prøvd, ville muligens fått farkosten litt fremover, men det hadde uansett vært dæven så hjelpeløst for hele verdens padlemiljø. Og vi hadde klart oss uten. Kjempegodt, faktisk.

USA, på et år har dere gitt oss Trump, naturkatastrofer, frykt for atomkrig og redsel for global nedsmelting. Men dette er pinadø dråpen. Nå er det faen meg nok. Nå må dere skjerpe dere. Syltynn og svak toer.

PS: Det koster mellom 350 og 400 kroner for en dobbel vinylutgave av faenskapet, fordi låtene er så uutholdelig lange at de ikke lar seg plassere på en enkel LP. Ergo koster den mye mer enn den burde ha gjort, og er tyngre i frakt og krever mer emballasje, vinyl og energi. De er ikke bare kjipe, Foo Fighters. De er pinadø miljøfiendtlige også. Og nå må de stoppes.

FOO FIGHTERS «Concrete and Gold» (RCA)