Bandet har klart å holde seg interessant og relevant fordi de ikke har vært redde for å utvikle seg, noe som i den erkekonservative metal-verdenen ofte blir ansett som et svik av sine røtter. For å finne bandets siste sjangertro black metal-plate, må vi helt tilbake til 1996-skiva «Nemesis Divina». De har dog beholdt en del av sjangerens estetikk og grunnsyn, og de tydelig Celtic Frost-inspirerte riffene er fortsatt en viktig del av miksen.

At Sigurd «Satyr» Wongraven og Kjetil «Frost» Haraldstad har vært tro til sin egen visjon snarere enn svartmetall-sjangerens regler, har uansett vært en fordel for duoen – noe som også er tilfellet på deres niende studioalbum. Trangsynte purister som krever en viss prosentandel blastbeats, og forakter duoens rock-flørt har uansett sannsynligvis allerede falt av lasset.

Satyricons skapende kraft, vokalist og gitarist Sigurd Wongraven, har kalt denne plata «en ny begynnelse» for bandet. Det er delvis sant, selv om skive nummer ni ikke skiller seg radikalt fra stilen østlendingene har hatt siden «Volcano» (2002).

Det tørre og minimalistiske soundet fra bandets foregående album danner ramma også denne gang. Tabloide virkemidler unngås, men sparsom bruk av ekstra instrumentering er en av produksjonens plussider. Selv om lydbildet er enkelt, er låtene mer komplekse enn på bandets forrige, selvtitulerte plate.

Platas mest iørefallende låt er, naturlig nok, singelen «To Your Brethren in the Dark». Musikken til Satyricon har alltid vært avhengig av gode riff, men i de siste 15 årene har de lykkes med den mer konvensjonelle låtskrivinga, der riffene sys sammen snarere enn å kun stables oppå hverandre.

Forrige albums Sivert Høyem-samarbeid «Phoenix» er blant de beste eksemplene på dette, og «The Ghost of Rome» et ferskt belegg for påstanden. Allikevel er det ett problem med det som burde ha vært albumets sterkeste spor: Opera-koringa som ligger i bakgrunnen forsterker den mørke stemninga i flere låter, men her blir den for konstant og masete.

Edvard Munch-tegninga som utgjør coveret symboliserer musikken godt. «Deep calleth upon Deep» er et bekmørkt album, der Wongravens akkorder og gitarlicks veksler fra det sorgtunge til det krigerske.

Det musikalske uttrykket på denne plata er variert, men den konstant gråsvarte stemninga føles trettende i lengden. Plata er rett og slett tyngre å lytte til enn tidligere Satyricon-album. På tross av at det slippes litt luft inn i det emosjonelle gravkammeret midtveis, er atmosfæren dunklere enn dunklest. På sitt beste er det fortsatt få metalband som overgår Satyricon, men etter en rekke gjennomhøringer savner jeg fortsatt flere skikkelig gode understrømmende melodier.

Dette er ikke lydsporet du ønsker til øljekking og luftgitarspilling på pubertale vorspiel – uten at jeg hevder at dette var bandets ønske. Som en mann vel vant med ekstrem metal er det sjelden jeg må ta pauser mellom gjennomlyttingene av plater, men «Deep calleth upon Deep» et tilfelle der man må kave seg opp av gjørma og restituere hodet en stund, før man kaster seg inn i musikken på nytt.

«Deep calleth upon Deep» er Satyricons mest brutale plate til dags dato. På godt og vondt.