Gnålebassen B-Real fra rapens svar på MDG og den mest autoritære slagordrapperen i historien, kompet av rabulistene Rage Against The Machine? Denne komboen funker nok som lys pollen i varm merskum i den matte formiddagssola på Roskilde, perfekt for menn med ølvogn, måne og stasjonsmage, som sover på hotell, og debuterte seksuelt til «Two Princes».
Jeg hadde remjet med av full hals selv. Trass i at jeg mener Public Enemy er oppskrytte, at RATM har lagd ett bra album, og at Cypress aldri ble det samme post-´96, er dette soundtracket til oppveksten min.
P.O.R. ble dannet som krisehjelp under den amerikanske valgkampen i fjor. Prisverdig engasjement som ikke hjalp stort, eller skulle vært tatt til plate. Hadde dette vært Norske talenter, ville det blinket tre X-er over skjermen allerede på fjorårets livesingle, hvor de pjatter seg gjennom Beastie Boys-klassikeren «No Sleep Till Brooklyn» og Public Enemys «Fight The Power», på en så sidrumpa måte at de mest minner om «The Joker» av Steve Miller.
Fire positive ting P.O.R. får meg til å tenke på. 1) Hvor mye jeg elsker Clutch. 2) Hvor mye jeg elsker Boo-Yaa T.R.I.B.E-albumet «Doomsday». 3) Hvor mye bedre det hadde vært om de to bandene gjorde et samarbeid i stedet. 4) Hvor bra Ice-T sin siste Body Count-plate var, og hvor overflødig den får P.O.R. til å føles.
Plata lansertes ved hjelp av en Michael Moore-regissert video som sidestiller bilder av kjøtt på samlebånd med en geipende Donald Trump. Det perfekte bakteppet.
«Take Me Higher» høres ut som et jamband på folkehøyskola på Grong, som isper LL Cool Js «Mama Said» et par kvasi-Zeppelinske riff som ville fått selv Span/kjøtt-Fritjof til å rynke kredibelt på nesen. Tom Morello, hardrockens Mark Knophler, riffer like spenstig som mikrobølgeovnvarmet kinesisk silketofu.
«Fight the Powers that be», mante Chuck D for en mannsalder siden. Prophets of Rage er en like stor trussel for den sittende makta er som den cafeén i Grüners gate som selger økologisk combucha, mens de har flyers fra Natur og Ungdom på disken.
Man bekjemper ikke noe som helst med lunken Yogi Te. Og det er tekstmessig det virkelig butter. «Legalize Me»: B-Reals obligatoriske innlegg i marihuanadebatten. Uttrykket «en parodi på seg selv» er i ferd med å bli en parodi på seg selv, men er det noen som legger alle grytekluter til for å holde kok på frasen, så må det være den nasale stoneren fra LA.
Det er likevel bedre enn når han prøver å være litt for smart for sitt eget beste med alternative rockefraseringer, og politiske tirader. Jeg hater ikke Cypress-rapperen. Han gjør seg jævla bra på over sjelfylte mafiabeats på platene han gjør med SF-reven Berner.
«Keep the nightstick away», gnåler verdens mest privilegerte hasjrøyker. Som om han har blitt stoppet av politiet de siste 30 årene. Han er like mye politiker som Chuck D er en teknisk metaforkonge. Like mye som Audioslave er annet enn Foo Fighters light, igjen 00-tallets U2.
Vi lar dem selv avslutte med tidenes overdrivelse, fra låta «Who Owns Who»: «WE FUCKING MATTER!!!!!»
