Et presist og nådeløst angrep på nervene

Det er sjelden man kjenner på et behov for å jekke ned egne forventninger i møte med nye album, men i Joakim Thåströms tilfelle føles dette naturlig.
(Foto: AmandaOoms)

Foto: AmandaOoms

Å, bevisst eller ubevisst, senke forhåpningene er en ryggmargsrefleks for å unngå skuffelse i møte med dem/det man elsker. Og den tidligere frontmannen til Ebba Grön og Imperiet har i mine ører har vært Skandinavias fremste artist det siste drøye tiåret.

Ved første lytt til «Centralmassivet» viser det seg at svensken fortsetter i stilen han nå har gjort til sin egen: Musikken er mørk og skitten. Industriell, men jordnær. Akkordbruken er minimalistisk, men produksjonen er massiv.

Åpningskuttet «Bluesen i Malmö» er dog blant de mest oppløftende og friske låtene 60-åringen har levert. Den sørger for en smellvakker åpning av Thåströms tiende plate under eget navn. Idet kompet stopper opp midtveis hoier han «Jag älskar dessa ostämda symfonier – dom låter som kärlekskranka delfiner», og beskriver dermed uvitende sin egen musikk bedre enn undertegnede evner.  

Singelen «Körkarlen» tar i bruk et helelektronisk komp, men samplinger, synth og effekter dukker som regel opp i biroller på brorparten av dette albumet. Begge disse instrumentelle tilnærmingene fungerer ypperlig, da Thåström og hans produsentpartner Niklas Hellberg skreddersyr et sound som sitter perfekt på hver enkelt låt.

 

På «Centralmassivet» fortsetter Thåström utviklingen av sin egen avart av blues. Hans gospel hentes fra kjellere uten vinduer; disse skyggesidene det er ubehagelig å fordype seg i, men er en del av alle oss mennesker. Historiene Thåström forteller er fulle av konkrete steder, tidspunkt og personer, men følelsene som ligger dårlig skjult mellom linjene er allikevel alltid allmenngyldige.

En stor del av årsaken til Joakim Thåström treffer lytterens nerver så nødeløst og presist, er mannens formidlingsevne – som ikke står tilbake for noen andre artister. Jeg ser hvorfor enkelte kan mistolke svenskens sinne som nonchalanse, men det er ingen skuldertrekk og lite distanse å spore i måten han angriper melodiene som er satt til sine egne historier.

Tittelsporet er i så måte en emosjonell påkjenning. Det kvinnelige koret er som dratt rett ut av sumpene i de amerikanske sørstatene, men samtidig like kjølige som på Leonard Cohens plater fra «I’m Your Man» til fjorårets endepunkt «You Want It Darker».

Den syv minutter lange balladen «Aldrig av med varandra» er platas mest sentimentale øyeblikk. Her bidrar dog artisten (uvitende?) med litt selvironi idet han synger «Jag drömde tre akkord i Krakow», mens selve låten nøter seg med kun to grep på gitaren.

I de beste låtene på «Centralmassivet» viser Thåström musikalske muskler få, om noen, andre artister kan matche. Låtene på den siste halvdelen av skiva var ved første lytt noe skuffende, og ikke like sterke som materialet man finner på hans usedvanlig berikende fire foregående album. Dette bedrer seg dog etter flere gjennomlyttinger, der dommedagsbluesen «Som mästrarna målat himlen» etter hvert trer fram som en av platas innertiere.

I en av sine allerede klassiske låter synger svensken at ingen synger blues som Jeffrey Lee Pierce. Selv om den avdøde frontmannen i The Gun Club var et eksentrisk unikum, kan man på samme grunnlag med troverdigheten vel intakt hevde at ingen synger mollstemt boogie som Joakim Thåström.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.