For få nynnevennlige øyeblikk

Med en karakteristisk miks av folkemusikk, viser og pop har Vamp i løpet av 25 år blitt like folkekjære som respekterte.
(Foto: Presse)

Foto: Presse

Ifølge lagkaptein og grunnlegger Øyvind Staveland har gruppa brukt lite tid på sitt nye album, der store deler har blitt spilt inn tilnærmet live i studio.

Om dette er positivt eller negativt, er vanskelig for en outsider å dømme, men «La la la» kommer i alle fall litt skeivt ut, med «Støyp i rav». Jan Tofts stemme skjærer innledningsvis i ørene, før den ambisiøse komposisjonen løfter seg midtveis.

I presseskrivet fokuseres det på at Vamps studioalbum nummer elleve er skarpt i kantene. Dette stemmer godt, men føles ikke alltid som et pluss, da vokalen og de hovedsakelig akustiske instrumentene tidvis skingrer og skramler som når en slepphendt stakkar tar ut av oppvaskmaskinen.

«Det roliga regnet» er platas første positive opplevelse. Mye av årsaken kan tilskrives Odin Staveland, som er en bedre sanger enn gamlingene som til stadighet brøyter seg vei fram til mikrofonen. Han gir Lars Saabye Christensens tekst nytt liv, og et fortryllende komp slår inn midtveis i låten. Her gir også det karakteristiske, irskinspirerte fløytespillet til Staveland senior melodilinjene god hjelp – noe flere av de resterende låtene savner.

At Staveland den yngre bidrar så lite rent vokalt, er overraskende. Jeg er fristet til å kalle det en tabbe. Det kan virke som om sønnen til bandsjef Øyvind Staveland har blitt degradert, da han kun slipper til ved én anledning: På visa som krever en ung, uskyldsren stemme – ikke Tofts kneipe-bereiste baryton.

Låtmaterialet på «La la la» er ikke like treffende eller gripende som Vamp får til på sitt beste. «Onkel Holger» er kanskje det nærmeste bandet kommet en hit av godt, gammelt format. Flere av sporene er direkte forglemmelige.

Man hører at bandet koser seg og leker med arrangementene, som noen plasser gir et ekstra musikalsk piff, men andre plasser undergraver flyten i låtene. For ofte blir grooven punktert av stopp og finurlige vendinger. Der man kunne «fått fot», blir resultatet mer spastisk – selv om dette bedrer seg etter såpass mange gjennomlyttinger at man har memorert arrangementene.

Som produsent virker det som om Odin Staveland har gitt frie tøyler der en mer disiplinert og fokusert innfallsvinkel – både rytmisk sett, og i bruken av strykere – ville ha gitt et mer helstøpt resultat. På «Navnet» bidrar den ellers dyktige Tom Roger Aadland med et strykearrangement så overlesset av instrumentale kruseduller at melodien drukner.

Et pluss med «La la la», er humoren som lyser ut av flere tekster. Her kommer også Toft til sin rett som vokalist; hans fortellerstemme gjør at man lett ser for seg scenene som beskrives.

Synd at ikke låtene er sterkere. Min gjetning, er at få av de ni sporene på dette albumet vil kunne forsvare en plass i repertoaret mot slutten av haugalendingenes kommende turné. De nynnevennlige øyeblikkene kommer for sjelden.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.