Etter to tiår i fjasets og kjærlighetens tjeneste går Arish Ahmad Khan alias King Khan solo. Canadieren har rukket å bli 40 somre, men har heldigvis ikke blitt voksen enda.

På de ti låtene som utgjør «Murderburgers» får hans kreativitet løpe løpsk, uten at noen mamma eller pappa – i form av produsenter eller bransjefolk – er hjemme og kan sette stopper for rampestrekene. Både artisten og karakteren King Khan byr opp til dans, og leker seg nok en gang både på sol- og skyggesiden.

Hvis okkultisme hadde tatt seg en tur i iskrembaren på stranda, ville «Murderburgers» ha vært et logisk soundtrack.

Å lykkes, og samtidig utvise en slik total mangel på interesse eller respekt for hva som i musikkbransjens øyne utgjør profesjonalitet og suksessformler, krever sitt talent. Men denne «gi faen»-holdninga er snarere en fordel for den Berlin-bosatte canadieren.

Talentet har Khan allerede blottet på et tosifret antall plater, og hans hovedstyrke er og forblir som låtskriver. Han har en evne til å vri i utgangspunktet generisk musikk i uventede retninger. Khans musikk er kompromissløs og ufiltrert, men også inkluderende og varm. Han er ikke ulik Captain Beefheart, som på 60- og 70-tallet med et fett glis rev populærmusikkens regelbok i fillebiter.

Khan har også hatt stor innflytelse på undergrunnrocken på alle kontinenter. Hans rufsete tilnærming, der underholdning, kaos og obskøniteter utgjør den ideologiske treenigheten, har blitt adoptert av blant andre The Black Lips – samt en rekke band som har dukket opp i deres kjølvann. Disse har Khan adoptert som sine småbrødre, med stadig nye samarbeider som resultat.

Siden han forlot sitt hjemland og punkrock-bandet The Spaceshits på sent 90-tall har Khan hovedsaklig opptrådt i to forskjellige manesjer: Som grunnlegger av og bandleder for det ultragrisete soul/funk-orkesteret The Shrines, og som en duo sammen med svirebror Mark Sultan alias BBQ.

Skal jeg tippe, kommer hans nye «solo-eventyr» som et resultat av ønsket om full frihet og total kontroll. «Murderburgers» er en plate som ikke holder seg innenfor en spesifikk sjanger, er bundet av én type orkestrering, eller begrenses som følge av bandformatet.

Backingbandet på «Murderburgers» er The Gris Gris, som er ukjent for undertegnede. Denne kvartetten holder uansett tritt med Khans sprell – uansett om sjefen kaster seg sjøl hodestups inn i doo wop, psykedelia, garasjerock eller mollstemt prærieblues. Bassisten er heldigvis både fingernem og lett på tå, som gjør flere av låtene like dansbare som når The Shrines skrur bryteren opp til «full boogaloo».

«Born in ‘77» er Stones- og Stooges-influert punkrock, med trykket på rock. «It’s Just Begun» er som en vakker westernutgave av John Lennons «Oh Yoko!», og «It’s a lie» tramper inn på det syndige dansegulvet mellom The Sonics og The 13th Floor Elevators. Her kommer med andre ord rampestrekene på rullende bånd, med en og annen genial perle innimellom.

Verden ville vært et mye kjedeligere sted uten King Khan – og disse ti musikalske burgerne myrder kjedsomhet.