Ut på bøljan blå med tromsøtrio

Ohmwork er mer ambisiøse enn pretensiøse, skriver Åsgeir Johansen.
OHMWORK: «I ei tid da konseptalbum er like utdødd som dodoene, velger altså tromsøtrioen å gi ut en science fiction-historie om piratdronninga «Alyssa Drone». Pretensiøst? Kanskje, men jeg velger heller ordet ambisiøst», skriver Åsgeir Johansen.
            (Foto: June Åsheim)

OHMWORK: «I ei tid da konseptalbum er like utdødd som dodoene, velger altså tromsøtrioen å gi ut en science fiction-historie om piratdronninga «Alyssa Drone». Pretensiøst? Kanskje, men jeg velger heller ordet ambisiøst», skriver Åsgeir Johansen.Foto: June Åsheim

Det finnes flere måter å lytte til musikk på. Den ene er hele tiden og uansett hva du gjør – såkalt «musikkforbruk».

Den andre er å finne fram øreklokkene, slå av lyset, lukke øynene og lytte. Ohmworks «Alyssa Drone» er ei skive som har godt av den siste tilnærminga.

Slik kan lytterne oppdage små produksjonsdetaljer, føle intensiteten i musikernes anslag og ikke minst følge historien bak det doble konseptalbumet. Sistnevnte kan også gjøres med lyset på da det er en lekker, folkefinansiert utgivelse.

I ei tid da konseptalbum er like utdødd som dodoene, velger altså tromsøtrioen å gi ut en science fiction-historie om piratdronninga «Alyssa Drone». Pretensiøst? Kanskje, men jeg velger heller ordet ambisiøst.

Jeg kjenner Ohmwork som et band som ikke er redd for å ta sjanser, noe denne utgivelsen er nok et godt eksempel på. Dessuten står musikken deres – klassisk hardrock med solide doser metal og progrock – seg godt til konseptet. Og her får du alt fra tilgjengelig, publikumsvennlig hardrock til lange, instrumentale partier hvor deres ferdigheter på sine respektive instrumenter kan komme fram.

Det siste skal Yngvar Mehus, som har produsert og mastra plata, ha mye av æren for. Helge Nyruds blytunge bass og Børge Bendiksens utsøkte rytmesans er en utmerket plattform hvor Anders L. Rasmussen gitar- og vokallinjer kan få utfolde seg.

Hans ferdigheter på gitar krangler vi ikke på, men på vokalfronten føler jeg Rasmussen ikke lever opp til sitt eget potensial. Stemmen hans fungerer likevel godt i denne sammenhengen, særlig når den ligger forholdsvis langt nede i miksen.

Selv om bandet ikke er redd for å vise sine inspirasjonskilder – Rainbow (med Ronnie James Dio på vokal!), Thin Lizzy, Iron Maiden og alt som godt var på 80-tallet – er de heller ikke redde for å leke seg med sjangeren. Den eventyrlystne musikkelsker vil finne mange timers glede med denne utgivelsen, for den vokser for hver runde på spilleren.

Legg for øvrig merke til katalognummeret: RMR001 - første skive på bandets eget plateselskap. Gratulerer!




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.