«Melodiene setter seg som tyggis på hjernen»

Noe av det deiligste med Strange Hellos er deres respekt for, og bruk av, refrenget.
Strange Hellos sier: «Pop 'til you drop!»
            (Foto: Presse)

Strange Hellos sier: «Pop 'til you drop!»Foto: Presse

Dette bergensbandet, med tromsøværingen Birgitta Alida Hole bak mikrofonen, har allerede sørget for høye forventninger til debutplata. Et knippe slående gode singler, pluss festivaljobber normalt sett forbeholdt band med lengre fartstid og større publikumsmasse, har sørget for dét.

Apropos singler: Selv om halvparten av låtene på «Chromatic» allerede har vært tilgjengelig via digitale kanaler, funker dette godt som et helhetlig album. I popmusikkens gullalder, også kjent som 60-tallet, var det uansett denne måten album ble satt sammen på –  før folk begynte å fjolle med konsepter, rock-operaer og annen styggedom.

I og med at Norges regjerende powerpop-majesteter I Was A King har hatt en altfor lang «fem-minutter», gjør debutplata til Stranger Hellos ekstra godt. Her har vi endelig et band som ublygt kaster seg inn i popen uten å gå i de generiske, og for øyeblikket tidstypiske, indie-fellene.

Av referanser, låner uttrykket til Strange Hellos like mye fra 80-tallets stadionpop og shoegaze, som 90-tallets powerpop og britrock. Spennvidden på «Chromatic» er sjeldent stor.

Hadde Melodi Grand Prix vært en konkurranse for god musikk, og ikke et kostymeparty for konsumenter av ferdig fordøyd tidsfordriv, ville «Monumetal» vært en vinnermelodi med sin pomp, prakt og punch. «Is It Me?» ville ikke ha gjort seg bort på Teenage Fanclub sitt mesterverk «Songs from Northern Britain». «Albert» utgjør den andre enden av det musikalske spekteret; en folk-inspirert ballade ikke ulik noe Richard & Linda Thompson kunne ha laget på 70-tallet.

Som sanger takler Hole soundet og låtmaterialets omfang på strålende vis. Skal man pirke, så burde stemmen hennes ha blitt løftet ytterligere frem i miksen på enkelte låter.

Noe av det deiligste med Strange Hellos, er allikevel deres respekt for, og bruk av, popmusikkens fremste indikator – nemlig refrenget. Refrengene er kraftige, men allikevel ikke i overkant svulstige. Melodiene er iørefallende, og setter seg som tyggis på hjernen. Alle som har prøvd seg på låtskriving vet at dette er blant øvelsene som krever mye talent og teft, samt litt hell.

Når låtene i tillegg anrettes med voksne mengder gitarfuzz, smukke vokalharmonier og smakfull synthbruk, er det umulig å ikke la seg sjarmere.

Produsent og låtskriver Odd Martin Skålnes har vært aktivt i et drøyt tiår, og har hatt én eller flere fingre i spill under nylige popsuksesser, som Aurora og Sigrid. Jeg håper Strange Hellos-gitaristen vil vie mye tid og innsats til dette bandkollektivet i tiden fremover.

Jeg trenger nemlig mer av Strange Hellos – og det gjør også Norge, samt selve populærmusikken. Enten de vet det, eller ikke.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.