Og Høyems nye britiske bandmedlemmer har en imponerende kollektiv CV, som inneholder blant annet Primal Scream, PJ Harvey og Marianne Faithfull band.
Åpningssporet «Humiliation» låter som et muntert The Who presset gjennom den møkkete rockekverna til Neil Young i perioden rundt hans «Ragged Glory»-album. Denne trampe-og-vugge-vennlige saken ville ikke skilt seg ut, hadde den vært en del av Madrugadas første EP.
«Goodbye 21st Century» er tilsvarende frisk. Her skyter Høyem brystkassa fram, i beste heartland-arv etter Springsteen og Petty, mens soundet ligger nærmere nevnte Primal Screen og poputgaven av Sonic Youth.
I og med at Madrugada-sammenligningen allerede er brukt, kan man si at denne EP-ens første halvdel er lystigere og, om ikke mer energisk, lettere til beins enn Siverts tidligere band.
I den åpenbart Suicide-inspirerte «Headwound» dras vi ut av solskinnet og ned i støyrockens kjeller. Her går popstrukturen ut av vinduet, til fordel for en repetitiv tilnærming. Vorspielet rundes av med «Crying» – en intens, bluesinspirert rockballade av typen Høyem har gjort bedre tidligere.
På tross av de spredte referansene ovenfor er det en klar bandsignatur over denne EP-en, og det låter da også som om kvartetten koser seg med dette overskuddsprosjektet. Uttrykket er mer økonomisk enn det tilnærmet faste, og på alle måter formidable, backingbandet Høyem bruker til sitt solomateriale. Låtene er direkte, og har en iboende spontanitet.
Bastante konklusjoner får vente til neste års debutplate, men denne smakebiten øker appetitten på flere turer til Sivert Høyems nye musikkparadis.
