Delikat tristesse og svett groove

Curtis Hardings solodebut «Soul Power» (2014) viste en særs talentfull artist, som allikevel hadde litt å gå på.
(Foto: Presse)

Foto: Presse

På oppfølgeren «Face Your Fear» slår Atlanta-artisten seg fram som klodens fremste unge soulsanger.

Harding har fått et retro-stempel jeg anser som misvisende. Han stjeler riktig nok fra alle funk- og soulmusikkens epoker, men bygger på «Face Your Fear» en bro fra 60-tallet fram mot dagens moderne R & B.

 

Sammen med superprodusent Danger Mouse, samt låtskriverpartner og musiker Sam Cohen, har Harding hugget et sjeldent velproporsjonert album ut av et bredt utvalg av inspirasjonskilder.

Curtis besitter en popsensibilitet som kan spores tilbake til Sam Cooke og spydspissene fra Motown, dog uten å likne nevneverdig på disse. Amerikaneren stjeler vel så mye fra den, emosjonelt sett, hardere og mørkere og urbane soulmusikken fra 70-tallet.

På «Dream Girl» flørter lydbildet med disco-elementer som ofte tas i bruk innen moderne elektronika, mens «Till the End» låter som soul-soundtracket til en spagettiwestern. At Harding tidligere har vært backingsanger for rapperne Cee-Lo Green og Outkast, men også har samarbeidet med garasjepunkerne The Black Lips, illustrerer en fenomenal allsidighet.

Atlanta-mannen viser en unik forståelse for og innlevelse i soulmusikkens kjerne. Dette er noe jeg tviler på at kun man kan studere og lytte seg fram til, men faktisk må ha i blodet. Dette er kanskje ikke så rart da Harding er sønn av en omreisende gospelsangerinne, og bokstavelig talt fikk musikken inn med morsmelka.

Stemmen spenner like vidt som Hardings musikk. Fra deep soul med følsom falsettsang, til hard funk med fremskutt brystkasse. På sitt beste er han som tre blad Otis (Redding, Clay og Shuggie) i ett.

Brorparten av låtene er stemt i moll, men mange av dem har samtidig en utrolig sterk rytmikk. Å synge med en hjerteskjærende troverdighet på toppen av svært dansbare låter er ikke hverdagskost, og «Need Your Love» er et strålende eksempel på dette. Delikat tristesse og svett groove på en og samme gang? Yes, please!

Den tynne, organiske perkusjonen har afrocubanske innslag, og suppleres med små stikk av synth, orgel, blås og stryk. Gitarspillet, som hovedpersonen selv besørger, er allikevel det aller viktigste og mest smaksrike supplementet til Hardings låter. Mye av grunnen til at musikken hans har vært omtalt som psykedelisk, er variert og fargerik bruk av dette strengeinstrumentet over alle strengeinstrumenter.

«Face Your Fear» vil utvilsomt bli en del av undertegnedes «topp 10» når årets album skal kåres neste måned. En sterk femmer, dette.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.