29 minutter man aldri får tilbake

Kygo har laget et av årets mest intetsigende album.
Velprodusert, men uinspirert og monoton popmusikk preger Kygos siste fullengder.
            (Foto: Johannes Lovund)

Velprodusert, men uinspirert og monoton popmusikk preger Kygos siste fullengder.Foto: Johannes Lovund

Jeg må innrømme at jeg nesten hadde håpet på å bli positivt overrasket av Kygos siste album. Han er jo tross alt en av Norges største internasjonale suksessartister gjennom tidene, og det kan man vel ikke bare bli sånn helt uten videre?

Fra å ha gjort sjangeren tropical house til noe man i fullt alvor ikke snakker høyt om, uten å i det minste ha en astronomisk ironisk distanse til det, har Kygo på «Kids in Love» vandret mot en mer vokaldrevet retning, med popmusikk skrevet på standardform.

Når albumet bokstavelig talt åpner med en millennial whoop, vokalfenomenet som de siste 10 årene har dominert generisk samlebåndspop, og utviklet seg til å nesten bli selve symbolet på mangel av musikalsk oppfinnsomhet, skjønner man dessverre fort hvilken vei dette bærer. Selv om produksjonen høres både svær, dum, glatt og sjelløs ut, er det i hovedsak mangelen på sterkt låtskriverarbeid som gjør albumet til en nesten intenst gjennomsnittlig lytteopplevelse.

Med en ny vokalist på hver av de åtte sporene skulle man likevel tro at det kunne være litt variasjon gjennom albumet. For å dra en lignelse: En sint mann på Internett sa en gang at grunnen til at ingen egentlig liker reggae, er at alt høres nøyaktig likedan ut. For å bevise sin hypotese spilte han av tilfeldige tidspunkt fra ei reggae-samleplate.

Jeg bestemte meg av ren nysgjerrighet for å gjenta eksperimentet med «Kids in Love», og joda, uansett hvor på albumet man startet, hørtes det unektelig ut som én og samme låt. Jeg kunne knapt engang ha gjettet at det var forskjellige vokalister, og hvilket studiohekseri de har benyttet for å få dette til må fuglene vite.

Liker man Kygos tidligere utgivelser er nok «Kids in Love» også langt innafor. Om du foretrekker litt andre arenaer enn ditt lokale skumparty for å oppdage ny musikk, vil det derimot kanskje ikke bli helt full klaff. Spesielt om musikalsk originalitet står som fellesnevner i platesamlingen.

Skal man likevel trekke frem noe positivt, vil jeg påstå at albumets beskjedne spilletid løfter bedømmelsen betraktelig. På den annen side er dette 29 minutter man aldri får tilbake.


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.