Et kunstnerisk hvileskjær

Hekla Stålstrenga er ute med juleplate, i akkurat passe god tid før jul. For en flaks!
HEKLA: De kødder ikke verken med seg selv eller fansen, skriver vår anmelder.
            (Foto: Brynjar Erdahl)

HEKLA: De kødder ikke verken med seg selv eller fansen, skriver vår anmelder.Foto: Brynjar Erdahl

Hekla Stålstrenga har i løpet av noen år blitt et av de mest bejublede bandene fra nord. De turnerer flittig, trekker masse folk over det ganske land, og mottar priser og utmerkelser i et heseblesende og imponerende tempo.

Hvis jeg hadde jobbet i et plateselskap, ville ei juleplate med Hekla (som vi kaller dem i nord, og som Vidar Lønn Arnesen sikkert kaller «Heklede Stålstrenger») stått langt opp på ønskelista. I ei tid da det selges mindre og mindre fysisk musikk over disk, er dette noe jeg lett hadde satset penger på. Og det er nok delvis slik bandet har tenkt selv også.

I et intervju med Feedback forteller gitarist Tore Bruvoll at ideen var å spille inn en singel med noen få låter, for å ha mer etterspurt materiale tilpasset kirkekonserter. Tanken om en singel ble så en EP, og til slutt altså denne fullengderen.

Hver gang jeg hører ei juleplate tenker jeg alltid «Er dette virkelig noe vi trenger?», og jeg svarer så å si alltid nei på spørsmålet. Men her er folk sterkt uenige, og det har de vært siden man begynte å ta opp musikk, massekopiere den og legge den ut for salg. I USA blir du nærmest sett på som en tosk om du ikke klarer å vri ut ei juleplate, og dermed vinke farvel til lettjente grunker. Og da snakker vi fra den hardeste rocken til de mest fløyelsbelagte gullstrupene

Hekla er i så måte i godt selskap. Plata er skrudd sammen av noen nye komposisjoner og deres signatursterke versjoner av gamle klassikere, alt fordelt over sympatiske 35 minutter.

Det hele starter med «Nordnorsk julesalme», som jo for lengst er en nordnorsk kanon, og det nærmeste man kommer en sam-nordnorsk regionsang (selv om folk i Nordland sikkert vil kjipe litt på åndsverkene til Rognans store sønn i disse fylkeskrangle-dager).

Personlig har jeg nådd et metningspunkt på låten for lenge siden, ikke minst siden den fremstiller Nord-Norge i en fordums elendighetsromantisering, der beskrivelsen av «ei frossen og karrig jord», « Vi levde med hua i handa» og ønsker om at Han «aldri vil la oss forkomme i armod og slit» føles veldig fjernt i dag. Dog er det ikke mer fjernt enn «Deilig er jorden».

Styrken til Hekla Stålstrenga er det skyhøye, musikalske nivået på det de gjør. De kunne spilt inn ei plate med coverlåter av Metallica eller Alf Prøysen, og det ville fortsatt hørtes umiskjennelig Hekla ut.

Her leker de seg også på sedvanlig vis, og klarer sågar å puste liv i en av julens mest slitasjeutsatte låter, «Stille natt», der den er lagt i et sløyt og jazzaktig teppe, med et mer mollstemt uttrykk enn man er vant til å høre den i.

Og det er nettopp med disse grepene de berger dette fra bare å høres ut som en kynisk cash-in til sin egen julegavehandel. Fordi de fortsatt er tro mot sitt eget sound, sine egne musikalske ambisjoner og sine mange fans. De kødder ikke med verken seg selv eller fansen.

Likevel er det ikke til å komme bort fra at dette må sees på som et kunstnerisk hvileskjær i katalogen deres, slik juleplater også er for de aller fleste andre. Grei skuring, og god jul.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.