Han har, med rette, blitt hyllet som en ordsmed av rang. Det instrumentale åpningssporet på Erlend Ropstads nye album viser at han leverer vakker musikk, også uten ord.

Det tandre forspillet sklir rett over i rock noir-territorium, med «Baby er du våken», der sørlendingen låter som en Thåström minus industriell staffasje. De påfølgende åtte låtene sørger for en humpete, men aldri kjedelig, reise over rock-trubadurens vidstrakte musikalske mark.

«Alt som har hendt» er nemlig et sjeldent bredt album. Der man finner en rød tråd i låtmaterialet, tas hele kurven av strikketøy i bruk i selve presentasjonen av musikken.

Elektronisk komp, fullt band-øs eller et totalt fravær av perkusjon veksler fra spor til spor. Ropstad viser her stor forståelse for hvilke instrumentelle grep hver enkelt låt trenger, i stedet for å presse komposisjonene inn i et fiks-ferdig format. Dogme-fans og purister er herved advart!

Sørlendingens åpenbare Sverige-fetisj gir seg positive utslag på «Det store blå», som slekter på Ulf Lundells 80-tallsutgivelser. I «Folk spør meg om deg» kompes sørlendingens stemme av en enslig synth, mens «Da du var mi for alltid» derimot er innbitt heartland-rock hvor Ropstad er nær å gå ut av sitt eget skinn, mens tre sinte akkorder hamres ut bak hans rygg.

43-åringen er ikke noen stor sangfugl, om man tolker slikt med akademiske laboratoriebriller på. Han har allikevel flere av de samme vokale kvalitetene som kjennetegner de beste historiefortellerne i musikken: En intensitet, timing og innlevelse som lokker lytteren rett inn i tekstmaterialet. Stemmen og dialekten gir også Ropstad en selvstendig signatur.

Mangelen på et ensrettet fokus fungerer fordi låtene er sterke, samtidig som artisten har mye interessant på hjertet. Det er ikke noe hokus pokus med Erlend Ropstad. Kvalitet, det blir aldri feil.

Foto: Marthe Amanda Vannebo