Etter å ha blitt hyllet med CD- og vinylboks og Rockefeller-konsert, gitt ut en biografi, blitt portrettert på film og – etter at de trege Rockheim-hattifnattene omsider fikk fingrene ut – innlemmet i Rocheims Hall of Fame, alt i løpet av et drøyt kalenderår, skulle man tro at Michael ikke trengte å lage musikk på en stund.
Han trenger ikke bevise noe eller noen, han er for lengst uformelt kronet som norsk rocks konge, og i slutten av måneden holder han dessuten nok en separatutstilling med sine malerier.
Men sånne folk, som er så proppfull av skaperkraft og lopper i blodet, styres ikke hva som er lurt, hva som passer seg eller hva som er rett timing etc. Derfor har Michael alltid gjort som han har villet, ofte til plateselskapers og manageres store frustrasjon og fortvilelse.
«Tom Trussel» (1991) var et smålurvete soloprosjekt midt mellom flere Raga-skiver, i 1992 ga han ut ei trippelskive – på engelsk – under tre forskjellige navn, og rett som det er gir han ut liveskiver med Raga (det har blitt fire i tallet). Han har også gitt to eminente og svært forbigåtte skiver med bandet Easy Riders, og et ditto strålende album under navnet «Krohn & co» (2002), og i 2012 ga han – helt i det stille – ut skiva «Idiot Rock» under eget navn.
Elsker at folk driver på slik, hvor «feil» det enn måtte være. Takk og lov at noen bare skaper, lager og produserer, så får kommunikasjonsrådgivere, eksperter, strateger, økonomer og annet pakk bare prøve å henge med. At det ikke er så smart, rent markedsføringsmessig, er derimot annen sak.
Les Egon Holstads komplette gjennomgang av Raga Rockers' katalog: Tidenes beste norske band
«Unwanted» er ei helt ny skive, med helt nye låter, skrevet og fremført av Michael Krohn selv. Han spiller alt av instrumenter, og har fått med seg et knippe venner og venninner til å skru sammen sluttresultatet. To av låtene har vært ute som singler en god stund. Den litt seige og blues/gospel-aktige låten «Babylon» og den kontante rockeren «Ikke bare bare». Den første opplevdes som litt svak da den kom, men den har jeg blitt lidderlig glad i etter hvert.
Sistnevnte synes jeg er noe av det beste Krohn har gjort på år og dag, en låt som stjeler herlig fra begge Zeppelin IV-låtene «Rock’n’roll» og «When the Levee Breaks» (og med en, vil jeg tro, kjempekry Atle Antonsen på kor).
Vokalen er umiskjennelig, og tekstene ligeså. Den aldrende mesteren harselerer mye over eget liv og status, om den urettferdige taperskjebnen som misforstått geni. En gang var jeg så kul/ Du var teit og kjip/ Jeg lagde kule låter/ Du lagde bare skviiiip/ Nå er jeg så fattig, og du har blitt så riiiik/ Kan du fortelle hvordan det ble sliiik?», synger han karakteristisk i «Nemesis».
«En gang var jeg slank og smukk/Nå er jeg stygg og tjukk/Ikke rart jeg ikke er så poppis da. Folk vil ha no’ pent å se/Eller hygge seg og le/ Deprimerte gamlinger vil ingen ha», messer han videre ut i «Den harde veien».
Og han raljerer over helter som ikke blir hørt eller sett. Folk i byggebransjen, taxisjåfører og lagerarbeidere som ikke når opp til surret fra rotete og udugelige politikere (eller sparker han alle sammen her? Er slett ikke fremmed for tanken).
Det litt forunderlige er at disse låtene ikke har funnet veien til ei plate med hovedgeskjeften Raga Rockers, for det ville blitt ei av de bedre Raga-skivene på lenge. Noen av låtene hadde også profittert på en tyngre og mer massiv produksjon.
Men «Unwanted» (for typisk uelegant Krohn-tittel) er lyden av han far i form, og lyden av en som høres ut som om han har moret seg med låtskriving og innspilling, en faktor som aldri skal undervurderes i rock. Hvis jeg skal være streng, og det skal man, ville jeg ønsket at én av to instrumentallåter ble erstattet av en ny låt med vokal, men jeg alltids leve med «Dollars», som gjerne kunne hett «Aiellos riff #3», hadde det ikke vært for at Raga-Aiello ikke spiller på den.
Avslutningssporet «Adam og Eva» er også et friskt og humoristisk pust, ikke ulikt hans klssiske singel «Fritt liv». Jeg synes heller ikke det gjør noe at skiva tikker inn på beskjedne 27 minutter. Ikke glem at «Maskiner i Nirvana» (1985) er tidenes beste norske rockplate. Den varer bare i 24 minutter. Og er laget av samme mann.
Snill femmer, for lang og iherdig vriompeistjeneste.
