Drap, sex, sterk narko og blytunge riff

Da er det selvsagt de brautende narkobulldoserne i Electric Wizard det handler om.

Jeg har alltid hatt en soft-spot for dette bandet. Skivene «Come My Fanatics» (1997) og «Dopethrone» (2000) er moderne undergrunnsklassikere, og så avgjort noen av bærebjelkene innen den litt forvirrende og vanskelig avgrensede kategorien stoner.

Det var fortrinnsvis amerikanske band som førte an her, med Monster Magnet, Fu Manchu og Kyuss som de mest kjente eksponentene (selv om de tre strengt tatt er ganske så forskjellige). Men det skjedde også masse i Europa, og i England var det ikke bare britpop som gjaldt. Der hadde de fra før Cathedral, de hadde psychedeliske The Heads, kultfenomenet Orange Goblin og de hadde Electric Wizard.

Elecric Wizard har alltid holdt på med det samme, noe jeg elsker dem for. Det er ikke bandet jeg ønsker skal finne opp kruttet på nytt, og det gjør de ikke denne gangen heller. De spiller fortsatt seig, bluesbasert narkoheavy, der referansene til sine nasjonale åndsbrødre og idoler i Black Sabbath er åpenbare.

Når bandnavnet attpåtil er satt sammen av to Black Sabbath-låter, og platetittelen på skiva er en henvisning til Sabbaths ikoniske femteskive, er det heller ingen iherdige forsøk på å skjule det, og det er selvsagt helt greit. Skal man først stjele, kan man like godt rappe det fra øverste apotekhylle.

Electric Wizard er derimot ingen blåkopi av legendene fra Birmingham. Temposkiftene er fraværende, og de er jevnt over mye seigere. Det høres formelig ut som de sleper gitarene etter seg i studio, og det låter da også helt fabelaktig. Tidvis minner dem meg en del om Uncle Acid & the Deadbeats (som også er engelske, og som vel har lånt ørene sine mer enn én gang til Electric Wizard), men helt uten sistnevntes popelementer.

Tekstuniverset er av det mindre barneskole- og konservatorievennlige slaget, og med låttitler som «See You in Hell», «Necromania» og «The Reaper» pumper de fortsatt rikelige mengder med næring inn i sin egen genres klisjeer.

Dette er det beste jeg har hørt av dem på lenge, og et beste siden singelen «Legalize Drug and Murder» (som, merkelig nok, ikke ble en radiohit i England). Seks låter på 42 minutter er i grunnen helt perfekt, og det er, symptomatisk nok, den korteste låten («The Reaper» på 3:15) som er albumets svakeste.

Det er selvsagt lett å peke på at dette har vært gjort før, at dette ikke er nyskapende og at dette er barnslig. Og det er mulig det, men det er forbanna bra utført, og da holder det for meg. Og når ble det galt å være barnslig?

Av uforståelige årsaker har jeg fortsatt ikke sett dem live. Det synes jeg at noen voksne skal gjøre noe med.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.