Når de nå legger ned dansebandkategorien til Spellemannprisen, angivelig for at det kommer inn for få påmeldte kandidater, er det takk og lov ikke et potensielt problem i country/americana/roots-genren, eller hva de nå har bestemt seg for å kalle denne musikken i år.
Der i gården vrimler det av gode kandidater. Det hadde nesten holdt bare å melde på utgivelsene fra Safe & Sound Recordings, labelen som driftes av den svært så aktive og dedikerte mannen Alexander Lindbäck. Produksjonen derfra er enorm, og det er jevnt over høyt nivå på det som kommer derfra.
The Secret Sound of Dreamwalkers (SSDW) er siste skive ut derfra og er, så vidt meg bekjent, debutanter. De er derimot ikke nybegynnere, men trakteres av en trio med mange jern i ilden fra før. Nevnte Lindbäck klasker trommer, og har en musikalsk CV Jim Keltner kan begynne å misunne ham lengden på. Thomas Bergsten er altmuligmann (gitarer, synth, sax m.m.), mens Kristine Marie Aasvang er frontfigur (pluss diverse gitarer m.m.).
De to sistnevnte har også bidratt på diverse andre utgivelser og konstellasjoner, men bor til vanlig i bandet The Harvey Steel Show (som også har gitt plate i år, selvsagt på samme etikett).
SSDW opererer i landskap man kjenner godt fra før. Referansene til Hope Sandoval (Mazzy Star) og Margo Timmins (Cowboy Junkies) er åpenbare, med de halvt slentrende og popcountryfiserte drømmelandskapene som manes frem.
I tillegg dras assosiasjonene mine til den engelske folkartisten June Tabor (sjekk ut hennes «Freedom Rain» fra 1990!) og dernest det smått uforståelig ukjente San Fransisco-bandet Tarnation, der den eksentriske alt-countrydama Paula Frazer var kaptein og første i alt. Det er, for ordens skyld, ment som komplimenter, begge deler.
De beste låtene her er virkelig bra. Åpningssporet «Brand New You», «Whisky Song», «My War» er fine eksempler. Cosmisk country anført av Aasvangs vokal og noen smakfulle arrangementer. For det låter virkelig bra fra SSDW. Likevel holder det ikke helt inn. Selv om skiva «bare» inneholder ti låter, føles de drøye 40 minuttene ganske lange, simpelthen fordi låtmaterialet jevnt over er for sprikende.
Bandnavnet er angivelig en beskrivelse av SSDWs tekst- og musikkunivers, som Aasvang utbroderer i presseskrivet. «Personlige observasjoner av medmenneskelige relasjoner med et billedkraftig språk som leker med drømmeaktige og mystiske symboler». Det bikker nesten over i parodien, med mindre det er ment selvironisk.
Men musikken står seg uansett godt, og bærer bud om et band det skal bli gøy å følge videre. De trenger bare litt flere bra låter.
The Secret Sound of Dreamwalkers spiller i Tromsø lørdag 17. februar, på Bastard Bar.
