Musikkåret 2017 har ikke bidratt med så mange åpenbare albumklassikere, men selve mengden av svært god musikk har sjeldent vært bedre.
Dette har – heldigvis – sørget for et tosifret antall luksusproblemer i arbeidet med «fasiten».
At Mor Norge har bydd på så mye musikalsk snadder, som holder tritt med de beste artister og band fra selveste Utlandet, er ekstra gledelig.
Følgende 10 album fra 2017 mener jeg alle som påstår å like pop, rock, soul, americana og metal bør låne sine ører til:
(OBS! På bunnen av artikkelen finner du Helges supre og storslagne spilleliste med langt flere band/artister)
Et mesterverk! Den eneste plata fra 2017 som gjorde at jeg i en ukeperiode ikke giddet lytte til annen musikk enn Biblical. Canadiernes musikk har så mange lag at det bare er å lukke øynene – så har du din egen film! Hvis Blue Öyster Cult, Hawkwind og Pink Floyd koset seg med illegal urtete rundt leirbålet – med Ennio Morricone som åndelig leder og innehaver av fyrstikkene – kunne kanskje resultatet ha blitt noe slik som «The City That Always Sleeps».
På sitt andre album serverer soulsangeren en rik og variert meny. Delikat tristesse og svett groove går hånd i hånd, og det hele er utført med så smakfullt spill og delikat intrumentering at det bare er å si
bon appétit
. Harding er en av disse talentene man finner svært få av per generasjon, og jeg tipper at vi faktisk enda ikke har hørt amerikaneren nå sin middagshøyde.
Et av årets tristeste, men også vakreste, album. Mann leverer her sitt klart sterkeste album så langt, og hovedgrunnen er at hun er en makeløs og smart låtskriver. Det krever en mester, å bruke udramatiske virkemidler – og allikevel oppnå et svært gripende resultat. «Mental Illness» er så innbydende at man får lyst til å kaste seg hodestups inn i bedrøvelsen, og dyrke den sammen med Aimee.
Første punkt i oppskriften for å gjennomføre en vellykket rølpefest, er å sette på «Nightmare Logic». Det er så mange knalltøffe riff på andreskiva fra Texas-bandet Power Trip, at den indre, luftgitarspillende 12-åringen i meg vekkes med et brak. Selv om mørket tidvis kommer sigende i musikken, er dette en ypperlig thrash metal-plate til pubertal skåling og skråling.
Apropos
good times
, er det få som får godfølelsen til å spre seg i skrotten, som debutplata til amerikanerne frontet av kruttønna Tina Halladay. Classic rock pares her med garasjerock, i et samleie som speiler skamløsheten fra powerpop-sjangeren. Sheer Mag låner attpåtil noen triks og grooves fra funk og disco, og resultatet er sjeldent solrik og humørfylt rock’n’roll.
På debutplata leverte Torgeir Waldemar årets beste låt i 2014, nemlig «Streets». Denne gang har østlendingen levert et enda sterkere album. Torgeir besitter denne x-faktoren som de fleste trubadurer mangler, og får det til å låte som om hver tekstlinje synges med livet som innsats. På «No Offending Borders» tråkker han i tillegg rock-pedalen gjennom gulvet. Årets beste norske album i min bok.
Et svært variert og ditto nydelig album. California-artisten stjeler fra essene i sin åpenbart svært rikholdige platesamling, og snører det hele sammen til (i mangel av et bedre ord) en svært underholdende reise. Kosmisk mystikk avløses av møkkete sørstatsboogie – med tydelige popelementer, litt americana, samt rock i krysningspunktet mellom Neil Young og Grateful Dead. Digg!
Gammel-Erik er ikke død! Og enmannsbandet Taake fra Bergen leverer nok en gang kalde, harde og mørke godsaker – med melankolske partier innimellom. Selv om store deler av musikken er sjangermessig typeriktig til fingerspissene, har Taake heldigvis besudlet det i overkant beskyttede varemerket black metal med friske ideer – og funnet en egen stil.
Her har vi endelig et band som ublygt kaster seg inn i popen uten å gå i de generiske, og for øyeblikket tidstypiske, indie-fellene. Bergenserne med Tromsø-jenta Birgitta Hole i spissen har levert en formidabel debutplate. Av referanser, låner uttrykket til Strange Hellos like mye fra 80-tallets stadionpop og shoegaze, som 90-tallets powerpop og britrock. Gratulerer Bergen, Tromsø og Norge!
Til slutt kan vi løfte sjampanjeglasset for nok en norsk debutplate! Hajk leverer en delikat og egenrådig miks av pop, soul og softrock – med arrangementer som aldri snubler i klisjéer. Og jeg kårer herved balladen «Medicine» til årets beste låt. Sigrid Aases vokalinnsats er alene nok til å sende en voksen mann med betydelig livserfaring langt ned i emo-kjelleren.
Topp 3 konserter i 2017:
1. TAAKE – John Dee 1/12
2. HEDVIG MOLLESTAD TRIO – Buktafestivalen 20/7Les konsertanmeldelsen HER
3. STRANGE HELLOS – Trondheim Calling 2/2Les konsertanmeldelsen HER
Vi snakkes og leses i musikkåret 2018, folkens!