Andre har en kraft og råskap som får taket til å løfte seg. De aller beste soulsangerne behersker begge disipliner. Den rette miksen av kirke og bordell vinner alltid en herres gunst.

Denne lista er selvfølgelig subjektiv som fy, samt ganske retro-tung – noe som faller naturlig, da denne musikkstilens glanstid ligger femti år tilbake i tid. Om du fotrekker Stax eller Motown, deep soul eller beinhard funk, bør samtlige navn i denne uhøytidelige kåringen bidra med kos og kick.

Lista er selvfølgelig også sterkt farget av nivået på selve musikken disse artistene har foreviget. Eventuelle Idol-artister med en vokal rekkevidde fra bunnen av jammerdalen til toppen av Tromsdalstinden får ha meg unnskyldt.

10. Ann Peebles

Det Memphis-baserte plateselskapet Hi Records får sjelden skrytet de rettmessig fortjener, etter å ha levert noe av den beste soulmusikken på 60- og 70-tallet. Og Ann Peebles er Hi sin kvinnelige kronjuvel. Peebles’ fremoverlente og autoritære sangstil passer perfekt til det varme og svært funky bakteppet.

9. Amy Winehouse

Et rått talent, som også hadde en sterk egenart. Britene er strengt tatt mer kjent for å like soul, enn at de har vært spesielt flinke utøvere av sjangeren. Amy? Hun bare hadde det.

8. Sharon Jones

Da Sharon Jones for alvor bøllet seg inn i rampelyset, sammen med sitt ufattelig groovy backingband The Dap-Kings på starten av 2000-tallet, fikk hun raskt påklistret «retro»-merkelappen – merkelig nok også ofte i en nedsettende tone. Jones’ organiske tilnærming brøt med mange journalisters syn om at musikk skulle hige etter å være «moderne» – eller i de mest historieløse og urealistiske tilfellene «nyskapende».

7. Candi Staton

Jeg husker faktisk første gang jeg hørte «Heart On A String». Jeg gikk inn i sjokk, og tenkte at dette må være så nær melodisk perfeksjon man kan komme. Det er direkte sykt å tenke på at Fame-labelen plasserte denne låten på en b-side (!). Og finnes det en bedre souldebut enn albumklassikeren «I’m Just a Prisoner»? Jeg kommer i alle fall ikke på noen i farta.

6. Irma Thomas

Ingen soul-liste er vel komplett uten en artist fra selveste New Orleans! Irma Thomas har en del allmenn kjente evergreens under beltet, men løftes snodig nok sjelden opp blant de aller største i kåringer som dette. Hun videreførte den meget potente R & B-scenen i «The Big Easy», som musikkbyens fremste kvinnelige soulsanger.

5. Bettye LaVette

Utrolig nok ble ikke denne enorme stemmen, som debuterte i 1962, tilgodesett med et fullt album før Motown tok ansvar tyve (!) år senere. Singlene Bettye LaVette leverte fram til den tid, er så sterke at dette faktum er blant musikkhistoriens mest odde mysterium. Alt var åpenbart ikke bedre i gamle dager.

PS: Bettye ga også ut årets album i 2015, i følge en av Feedbacks skribenter

4. Etta James

Sinne er undervurdert i de fleste musikkformer. For meg er Etta James souldama som omsatte sitt sinne og sin frustrasjon til det mest positive musikalske resultatet. Hun sang selv sine ballader med en til da uhørt pondus og autoritet. Etta sang en rekke forskjellige stiler, men det er innen soul/R & B hun har trampet sitt stempel kraftigst til jorda.

3. Aretha Franklin

Det er sagt så mange ganger, at mange allerede anser det som sannhet – akkurat som at «Sgt. Pepper» er Beatles’ beste album, og at The Edge er en skikkelig god til å spille gitar: Aretha Franklin er tidenes beste soulsanger. Sistnevnte utsagn er i alle fall langt nærmere sannheten.

Dama er selvfølgelig et kraftverk av en vokalist. Aretha taklet i sine glansdager alle typer låter bedre enn de fleste, og viste en enorm følsomhet for – og i formidlingen av – materialet. Varmen var alltid skrudd på maks, mens understrømmen av sex var ofte subtil, men alltid til stede. Få, om noen, kjennetegner ordet «soul» bedre enn den Memphis-fødte divaen.

2. Mavis Staples

Mange forbinder Mavis med gospelmusikk, som i og for seg er helt korrekt. Båndene mellom gospel, blues og soul er allikevel sterkere enn Hulken med litervis av Red Bull på tanken, og disse flyter ofte over i hverandre.

Som hovedvokalist i familiegruppa The Staple Singers, var både den unge og voksne utgaven av Mavis 100 prosent enestående. Her snakker vi lidenskap i ordets mest eksplisitte betydning. The Staple Singers’ stil var i perioder fullblods soul, bare at det lyriske fokuset var innstilt på han kisen «der oppe», og ikke han kjekkasen som hang på gatehjørnet.

1. Tina Turner

Det er mange kvasse adjektiver man bruke om Tina Turner. Dama sang som et uvær, og da snakker vi ikke frisk bris og yr – men lyn, torden og tornado i ett. Hun sa det selv, fra scenekanten: «We never do nothin’ nice and easy – we always do it nice and rough». At hun sa dette med de ville kokain-sprengte øynene til ektemann og sjef Ike i nakken, gir ikke akkurat utsagnet mindre troverdighet.

Sannheten er at hun hadde et langt større register. På sitt råeste var hun dog regne som en rockvokalist – eventuelt hvordan rockvokalister burde synge. Nå har undertegnede enorm respekt for John Fogertys vokale evner, men Creedence-vokalisten ble nesten som en korgutt å regne etter Ike & Tinas versjon av «Proud Mary». På 70-tallet var det eksplosive ekteparet Turner også duoen som taklet overgangen fra soul til funk aller best, i mine ører.

Dama var også en makeløs entertainer – som gjør liveplatene til Ike & Tina Turner minst like givende som studioskivene. Hvis jeg kunne ha «tatt en Marty McFly», og satt meg i tidsmaskinen for å få oppleve én artist live i deres beste periode? Da ville det ikke vært James Brown på The Apollo, eller Iggy & the Stooges på Grande Ballroom, men Ike & Tina Turner hvor som helst med en scene og et PA-system.

At en rekke dåsemikler i et halvt århundre har hevdet at Janis Joplin (som sammenlignet med Tina låter som en mellomting av Gullars og en elektrisk tannbørst) var 60-tallets beste vokalist, er prov på at menneskeheten har et stort forbedringspotensial.

Epilog:En rekke store navn gremmes selvfølgelig av sitt fravær på denne lista. Whitney Houston og Dusty Springfield har begge en god sak, men selv om de har sunget sin del soullåter, anser jeg begge mer som popartister. Nina Simone er for meg på topp ti blant kvinnelige vokalister uavhengig av sjanger, men brøkdelen av hennes katalog som kan kalles soul er – i denne sammenhengen – ikke stor nok. Skulle jeg ha valgt én beskrivelse av Simone, blir det «jazzsanger».

For dem som savner Motown-artister: Jeg er like sjokkerte som dere. Undertegnede elsker Motown, og jeg hadde på forhånd virkelig ikke sett for meg at denne lista kunne bli tilnærmet Motown-fri sone. Litt av grunnen er muligens Berry Gordy og kompanis større fokus på melodi enn vokal innlevelse, samt at mange av Motowns kvinnelige (og mannlige) i stor grad var grupper. Mary Wells, Gladys Knight, Martha Reeves og Diana Ross får således ha meg unnskyldt.

Neste uke er det guttas tur, i kåringen «Tidenes 10 beste Soul Brothers». Nyt musikken – så leses og høres vi da!