«8 dødsstøt mot kjedsomhet»

De som ønsker å skåle for livet og kjærligheten er herved advart.
TØYSEKOPPER: Slik ser Tromsøs doomrockere Heave Blood & Die ut etter altfor mange begere med tøysevann. Foto: Blues for the Red Sun 

TØYSEKOPPER: Slik ser Tromsøs doomrockere Heave Blood & Die ut etter altfor mange begere med tøysevann. Foto: Blues for the Red Sun 

Da Heave Blood & Die platedebuterte i 2016 omtalte undertegnede musikken som «apokalyptisk gjørmerock» og «dommedagsboogie». Disse karakteristikkene står seg fortsatt i møte med oppfølgeren oppskriftsmessig døpt «Vol. II», men Tromsø-bandet viser et bredere fokus i løpet av disse åtte låtene.

Gruppa har tatt et steg videre, og stoner-tendensene er lagt i den musikalske likkista – med spikerne hamret godt fast. Tromsø-bandet har tatt skritt i forskjellige retninger – uten at musikken ender opp som noe sprikende ludder av den grunn.

Å utvide besetningen til en kvintett, som inkluderer Marie Sofie Langeland Mikkelsen, var et smart trekk. Hennes traktering av synthen gir låtene en kledelig kjølig effekt, og bringer mer melodi inn i den riff- og basstunge musikalske sirkelen.

Synthen sørger for en oppgradering av bandets sound, pluss at det gir ekstra egenart – som er viktig, da band som spiller denne musikktypen lener seg tungt på et lite knippe av veldig sentrale inspirasjonskilder.

Trommene låter som en million dollars – noe som er dødsviktig innenfor doom-sjangeren. Hvert slag gir en følelse av at en trampende mastodont driver låtene sakte, men sikkert mot undergangen. De som ønsker å skåle for livet og kjærligheten er herved advart.

Gitarene drukner tidvis litt i all bassen, som er synd. Alle som har sett Heave Blood & Die på scenen vil vite at Mads Ystmarks gitarspill er blant bandets sikreste trumfkort.

Typiske doom-referanser som Sleep og Pallbearer er åpenbare, men jeg finner også tydelige spor tilbake Joy Division og den mørkere fraksjonen av 80-tallets new wave, pluss touch av black metal i gitarspillet. «Harakiri» er platas aller beste låt; et glimrende eksempel på hvordan elementer fra forskjellige musikktyper blandes inn i én og samme låt – uten noen flau «crossover»-følelse involvert.

Musikken veksler fra det brutale til det mørke, med atmosfæriske partier som sørger for frisk luft og stagger potensiell musikalsk råte. Heave Blood & Die balanserer på kanten til å bli for introverte til å fungere optimalt i langspillerformatet, men et totalt fravær av dårlige/middelmådige låter, og en fin musikalsk uforutsigbarhet, holder lytteren på tærne, og sørger for variasjon i pulsen.

Presseskrivet beskriver «Vol. II» som en kniv i ryggen og en blomst på lokket av kista di. Jeg kaller den et 45 minutter med kontinuerlige dødsstøt mot kjedsomhet – i alle fall for oss som liker det seigt, tungt og jævlig.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.