«Det enkle er ikke det beste for Oddemann»

Etter over 20 år i bransjen viser «Kløyvd» en eventyrlysten artist med mye drivstoff på tanken.
Odd avbildet i et sjeldent øyeblikk med avslapning. 
        
            (Foto: Universal)

Odd avbildet i et sjeldent øyeblikk med avslapning.  Foto: Universal

Han er en produktiv herremann, Odd Nordstoga, som gir ut nesten ett album per år. Dette 15 spor lange dobbeltalbumet er attpåtil delt i to kapitler – derav tittelen. Hans ønske om å lage et rent popalbum førte – uten at det var planlagt – med seg noen «rolige og litt melankolske avfallsprodukter», skriver artisten selv i albumets biografi. 45-åringen valgte derfor å lage ett album, der mange andre artister ville ha laget to.

Den innledende trioen av låter illustrerer det vide spekteret musikken til boltrer seg uhemmet innenfor. Plata åpnes av et bassriff som snytt ut av 80-tallsplatene til New Order og The Cure, i den uptempo poplåten «Fri», som kulminerer i et briljant refreng stort og mektig som fjelltoppene i artistens hjemkommune Vinje, der blåserrekka sørger for delikat kakepynt på middagshøyden.

«Arbeid» er en finurlig og apolitisk modernisering av Vømmøl Spellemannslag, med refrenget i sentrum. «Halleluja» starter som en grei poplåt, før det hele sklir ut i grøfta, og ender opp som en slags skrekkelig flau «Syden-pop». Jeg forventer gjøglende menn i Hawaii-skjorter, med oppblåsbare instrumenter, i en potensiell musikkvideo.

«Heime hjå deg» er derimot en folkrockballade fra øverste hylle, som ville passet perfekt inn i repertoaret til den amerikanske Jason Isbell. «Kjedelig iblant» likeså, hvor Erlend Ropstad møter hovedpersonen «duell», med resultatet at både tekst og melodi blir vinnere.

På «Hald fast» drar Nordstoga et standard honky-tonk-utgangspunkt til himmels. Instrumenteringen er smart, med utsøkt bruk av utradisjonelle elementer som synth og gitareffekter – før strykerrekka sniker seg inn i melodien, og stryker deg nådeløst nedover ryggen. Frida Ånneviks stemme bidrar til å gjøre balladen «Verda var ny» til en nydelig sak, og samspillet mellom henne og Nordstoga intensiverer Stein Verstos tekst.

«Kløyvd» er Odd Nordstogas mest ambisiøse album, på godt og vondt. Her følger 45-åringen Yngwie Malmsteens «more is more»-filosofi, hva kvantitet angår – og det enkle er ikke nødvendigvis det beste, viser artisten denne gang.

Toppnivået til skalden fra Vinje overgås ikke av noen ikke av noen spellemenn innen samme sjanger, her til lands. Hans evner som forteller drar deg inn i låtene, som er fylt med allmenne referansepunkter, men som regel utføres med en original og personlig vri.

Nordstogas nye plate inneholder mange svært fine låter, med lyriske gullkorn attåt. Allikevel er det et par svarte får som legger sperringer for flyten i albumet, og noen barn kunne han med fordel ha kastet ut med badevannet. Jeg kommer nok til å lage en spilleliste med de 10–11 beste låtene, snarere enn å høre dette verket fra A til Å, når trangen etter et gjenhør melder seg.

Å ha hørt en stor låtskriver og artist som fryktløst kaster seg på toget når innfallene kommer, er allikevel følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt «Kløyvd». Da er et par blemmer lett å tilgi, og jeg håper å høre en rekke låter fra «Kløyvd» neste gang Oddemann besøker en av byens scener.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.