Etter å ikke ha blitt spesielt overbevist av deres første plater, traff Bloodlights’ forrige album «Stand or Die» rocknerven bedre. Bandet hadde skiftet litt fokus: Powerpop-andelen var nå lavere, og bandet dyppet et par tær ekstra i punk- og metalbrønnen. På sin fjerde fullengder fortsetter Bloodlights å bølle seg fram på samme manér – med spisse albuer og haka godt løftet.

Oslo-rockerne får mye ut av et trangt spekter av inspirasjonskilder. Hvis du liker rock’n’roll som spenner fra Status Quo via punk til tidlig Mötley Crüe, bør du sjekke ut denne plata. At man får følelsen av at musikken spilles av fans med «hjartet på rette staden», som her, er alltid et pluss. Kall det skandi-rock eller classic rock – her stjeles det over lave Converse-sneakers.

Skiva åpner stilrent og kontant med singelen «Lights Out», og riffbrønnen til den tidligere Gluecifer-grunnleggeren Arne Skagen alias Captain Poon er ikke tom. Hovedriffet i «Bury My Head» er like groovy som solbriller i mørket, og ekkoet av Johnny Ramones’ hugging med plekteret er tydelig i «Ass in a Coma». Albumets beste øyeblikk er allikevel «Wrong To Make It Right» – hvor frekkasene låner mye fra Skagens gamle venner/fiender Turboneger.

Gitarsolo-faktoren er gjennomgående lav, som passer låtenes no bullshit-format godt. Spillet er disiplinert, men smakfullt, og tilfører brorparten av melodien i Bloodlights’ grovskårne låter.

Det er allikevel litt filler i løpet av albumets drøye halvtime. «When You’re Not Here» er det nærmeste kvartetten kommer en FM-ballade, og signalet begynner øyeblikkelig å skurre idet kompet og vokalen kommer inn. Skagen og kompani fikser rett og slett ikke denne uttrykksformen. Låten er dog skivas eneste feilskjær, og samtidig et prov på at bandet behersker den energiske og smått aggressive siden av rocken bedre.

Soundet er upåklagelig fra start til mål. Detaljene drukner ikke i øset, samtidig som energien og låtenes punch pumper ufiltrert ut av høyttalerne. At skiva er spilt inn med hjelp fra det svenske geniet Nicke Andersson, og den unge nordmannen Anders Nordengen, har betalt seg. Det er allikevel ikke mye produksjon å snakke om på «Pulling No Punches» – noe jeg tror er et rett valg. Denne avarten av rock spilles best med rue hender, som gjør manikyr totalt malplassert.

Bredbeint rock med gitaren høyt hevet er ikke akkurat en vogue for tida, men desto større kudos til Bloodlights for å bære fanen. «Pulling No Punches» består av godt håndverk som er utført med hjertet utpå drakta.