Som frontfigur i bandet American Music Club fikk han en høy status blant musikknerder. Bandet ble hyllet av kritikere, tronet ofte øverst på listene over årets beste album, og de ble stadig namedroppet av andre musikere. Som om det hjalp på salgstallene.

Takk og lov har bandets sjef bare fortsatt å gi ut skiver, først som en langsiktig storsatsning fra Warner Bros. (som selvsagt ikke genererte noen vanvittige salgstall), og deretter på flere anerkjente indielabler, uten at han noen gang har hørtes middelmådig ut. Han har også forsøkt å pumpe liv i bandet sitt, men er igjen på egne ben.

Denne gangen er det Bernard Butler (jepp, gitaristen fra Suede) som har skrudd knotter i studio, med stort hell. Skiva låter helt fantastisk, med et varmt og perfekt sound som lar den suverene stemmen til Eitzel være det bærende elementet hele veien, i tillegg til noen finfine bidrag på seksstrengeren.

«Hey Mr Ferryman» er ei skive som kryper skikkelig under huden på deg etter noen runder. 13 låter fordelt på en knapp time føles nesten ikke for mye ut (hadde dog ikke gjort noe med to, tre låter mindre), og de beste sporene her er helt episke, med den tristvonde «Nothing and Everything», om vold i parforhold, som det soleklare høydepunktet.

Jeg er så glad det finnes sånne artister, som aldri gir seg, og som bare rister ut av seg briljante skiver, uten å nå kommersielle høyder overhodet, som om det er den enkleste ting. Som det selvsagt ikke er.

MARK EITZEL «Hey Mr Ferryman» (Decor Records)